MANGE AV OSS foretrekker sportsur som har flere funksjoner enn bare å vise tiden. Hva er egentlig grunnen til at vi, og da spesielt menn, velger klokker med kronograf, GMT-visning eller dykkerur?

DA JEG VAR LITEN gutt satt jeg ofte fordypet i familiens omfattende samling av National Geographic-magasiner. National Geographic var, og er fortsatt, et magasin fullt av historien om mennesker som lever livet annerledes enn alle oss andre. Artikler om menn, for la oss være ærlige, det var oftere menn enn kvinner. Det har heldigvis forandret seg med årene, men slik jeg husker det var det menn. Menn som slukket brann i oljefelter, seilere som krysset verdenshavene, fjellklatrere som satte liv og lemmer
på spill for å nå de høyeste toppene og dykkere som svømte med haier. Det gjorde sterkt og uutslettelig inntrykk på meg som liten gutt.

DISSE HISTORIENE og alt som omgav dem ble automatisk en del av mine drømmer. Ikke minst klokkene som det ble reklamert for på de første og siste sidene i National Geographic. Det var ikke bare fordi klokkene ble en del av magasinene. Det var like mye fordi jeg stadig så heltene mine med en Rolex eller Omega rundt håndleddet.

Det er jo ikke slik at alle har hatt en barndom med National Geographic som den viktigste kilden til fantastiske historier, men det er jo likevel slik at mange sportsur selges til menn som selv ikke dyrker noen form for sport. Kanskje er det slik at vi velger et sportsur for å gi livene våre et bittelite snev av eventyr og aktiviteter langt utenfor det vanlige. For igjen, hvis vi skal være helt ærlige, det er de færreste av oss som egentlig har bruk for en dykkerklokke som kan brukes 3900 meter under havets overflate. Det er vel også ganske få entusiaster av rask bilsport som bruker kronograf-funksjonen til å ta mellom- og vinnertiden på racerbanen. Likevel er det slike klokker de fleste av oss kjøper.

MIN TEORI er at disse funksjonene har en langt større emosjonell enn funksjonell verdi. Bezelen kan dreies rundt og rundt mensmkjedelige lysbilder blafrer forbi i et langtekkelig møte. Den mekaniske stoppeklokken på et ur med kronograf- funksjon startes, stoppes og nullstilles mens vi står stille i en bilkø. Alt skjer mens vi drømmer oss vekk til et annet liv dypt under havets overflate eller bak rattet på en McLaren på Monza i Italia. Sannheten er nok at de fleste ekstreme dykkerur ikke når større dybder enn bunnen av oppvaskkummen, eller at de fleste kronografer ender opp med å måle hvor lang tid vi brukte i kø på vei hjem til middag. Derfor er det jo slik at det er de emosjonelle verdiene som ofte avgjør hvilken klokke vi velger. Det er ingenting som er galt med å tillate seg å drømme litt. Tvert i mot. Det er jo nettopp i drømmene at vi kan bestige Mount Everest sammen med Edmund Hillary, dykke side om side med Jacques Cousteau eller kjøre forbi Steve McQueen i en Porsche 917 på Le Mans. HELDIGVIS FOR OSS alle lanseres det stadig vekk klokker som er inspirert av store begivenheter og menneskene som utførte bragdene. Det understreker mitt poeng om hvor viktig det er å drømme. Siden Hillary, Cousteau og McQueen ikke lenger kan holde deg med selskap er det flott at du kan skaffe deg en Explorer, Seamaster eller Monaco som du kan bære rundt håndleddet for å vise at det finnes drømmer som i hvert fall til en viss grad kan leve videre.

Everest Expedition, 1953. Foto: Rolex

Steve McQueen, Lemans 1971. Foto: TAG Heuer

HELDIGVIS FOR OSS alle lanseres det stadig vekk klokker som er inspirert av store begivenheter og menneskene som utførte bragdene. Det understreker mitt poeng om hvor viktig det er å drømme. Siden Hillary, Cousteau og McQueen ikke lenger kan holde deg med selskap er det flott at du kan skaffe deg en Explorer, Seamaster eller Monaco som du kan bære rundt håndleddet for å vise at det finnes drømmer som i hvert fall til en viss grad kan leve videre.

Tekst: Kristian Haagen – forfatter, fotograf og klokkeentusiast