Kronograf funksjoner – finesser for den kresne 

Med en kronograf har man allerede et ur som kan mer enn å vise tiden. Men det finnes flere finesser som ikke bare gjør kronografen enda mer avansert, men også mer spennende å ha på håndleddet. 

Rattrapante er det franske uttrykket for «å ta igjen» og det mange kaller for «split seconds». Funksjonen ble utviklet på 1800-tallet og var lenge forbeholdt presisjonslommeur, brukt til å måle vitenskapelige observasjoner og hesteveddeløp. Med en rattrapante kan to parallelle tider registreres samtidig. Dersom en hest løper inn på x-tid, fortsetter tiden å løpe for hest nummer to. Man kan også ta rundetiden uten å miste oversikten over totalmålingen. 

Rattrapante ble flittig brukt av det militære og i idretten, men med quartz-krisen forsvant den nesten helt, før den sakte kom tilbake på 90-tallet med publikums økende interesse for teknisk kompliserte urverk. Visuelt er det en fascinerende funksjon, med to sekundvisere som først ligger oppå hverandre, for så å komme til syne når den ene stanses. Deretter samles de igjen ved nytt trykk. Dette er kunststykket som har gitt funksjonen sitt navn, da «rattrapante» betyr «å ta igjen» på fransk. 

Nært beslektet med rattrapante er flyback-funksjonen, som gjør at man kan nullstille sekundviseren og starte en ny tidtaking med ett trykk, uten å stoppe og nullstille først. Flyback ble utviklet på 1930-tallet for datidens pilotur, og ble raskt populært. 

Det er altså tre operasjoner i ett trykk: hjulene som driver viseren kobles først fra, deretter dyttes viseren tilbake til null, og til sist kobles clutchen inn igjen, slik at den begynner å gå. En spektakulær funksjon det er lett å bli begeistret for, spesielt når man vet hvor mye presisjon det krever av urverket og slitasjen det må tåle. 

Tudor har rettmessig inkludert denne komplikasjonen i sin Grantour-modell, hvilket gjør den til en enda hvassere racingklokke. 

Kolonnehjul, eller column wheel, er en mekanisme som ikke synes, men føles av brukeren. Et kolonnehjul er en liten tannhjulslignende komponent med søyleformede «tenner», som styrer start, stopp og nullstilling i en kronograf. Den gir en jevnere og mer presis aktivering, og knappen føles myk og ettergivende fremfor hard og mekanisk å trykke på. 

Omegas kaliber 321, som ble brukt i Speedmaster frem til slutten av 1960-tallet, er kanskje et av de mest kjente urverk gjennom tidene med kolonnehjul. Kolonnehjulet sikrer at kronografen ikke hopper over trinn og gir klar respons ved trykk – en fordel for astronauter med tykke hansker uten fingerspissfølelse, hvis liv avhenger av at mekanikken ikke svikter. 

Hos Omega, så vel som hos andre anerkjente merker, ble kolonnehjul raskt standard. Etter krisen måtte mange ty til rimeligere mekanismer for å overleve. De var robuste og billige å produsere, men hardere å trykke på. Da interessen for mekaniske ur igjen skjøt fart, vendte kolonnehjulet tilbake som et symbol på kvalitet.