Hvordan dameklokken ble selvstendig

De var små, overlesset med diamanter, forbeholdt overklassen – og ofte upresise. De første armbåndsurene var laget for kvinnelige håndledd. Med unntak av kanskje det mest berømte dameuret i historien, bestilt av Marie Antoinette fra Breguet, var disse klokkene først og fremst smykker, gitt i gave fra en mann. Tid hadde overklassekvinnen som regel nok av, og presisjon kom i annen rekke.

Utover 1900-tallet trådte stadig flere kvinner ut i arbeidslivet, og armbåndsuret fikk en ny rolle: det skulle ikke bare bæres, men brukes. Cartier Tank var blant de første modellene som kombinerte funksjon med form, og beviste at en klokke kunne være mer enn pynt. Likevel var klokken fortsatt noe man fikk, ikke noe man valgte. Markedsføringen var rettet mot menn, helt frem til langt ut på 1960-tallet. Så kom quartz-krisen – og endret alt.

Oppsiden av quartz-krisen

Mens de tradisjonsrike sveitsiske klokkehusene rystet i grunnvollene, grep motehusene muligheten. De lanserte lekne, fargerike klokker i plast og stål. Kvaliteten varierte, men de var trendy og lett tilgjengelige. Klokken ble et accessoir og for mange kvinner var dette første gang de valgte og kjøpte en klokke selv. Ikke én, men gjerne flere.

 

Karriereklokken

På 1990- og 2000-tallet gjorde det mekaniske urverket et sterkt comeback. Nå var det presisjon, håndverk og historie som gjaldt. De mekaniske urene var riktignok dyrere, men med økt økonomisk frihet begynte stadig flere kvinner å kjøpe sin første “ordentlige” klokke selv – gjerne som markering av en milepæl, en karriere eller et personlig vendepunkt. Klokken var ikke lenger noe man ble forært, men noe man tok eierskap til.

 

Klokkemerkene våknet. Mange forstod at kvinnelige kjøpere ikke lenger ville ha en krympet, diamantbesatt versjon av en herreklokke, men klokker med egen identitet, teknisk kvalitet og troverdighet. Å forsyne seg fra kjærestens samling, eller gå rett til klokkeforretningens «herreavdeling» for å kjøpe en robust «tool watch», ble stadig vanligere.

 

Kunnskap, kultur og entusiasme

Samtidig begynte klokkekulturen å endre seg nedenfra. Kvinnelige entusiaster tok plass på Instagram, i nettforum og i klubbmiljøer, og bygde sin egen klokkeverden. Kunnskap om urverk, historie og vintage spredte seg like lett som stylingtips. Kvinner hadde funnet sitt eget språk og sin egen kultur for å dele klokkeinteressen og gikk ikke lenger i skyggen av gutta.

 

I dag kjøper kvinner klokker med samme selvtillit som de velger vesker, turutstyr eller kunst. Dameklokken har tatt steget fra å spille annenfiolin til å være et uttrykk for stil, selvstendighet og kunnskap.