Identitet, innovasjon og internett - klokkene på 2000-tallet 

2000-tallet la grunnlaget for mye av det vi tar for gitt i klokkeverdenen i dag: verdsettingen av mekaniske urverk, interessen for historiske modeller, og det globale klokkemiljøet i sin helhet.   

Å være klokkeentusiast før internett var ofte en ensom affære, bortsett fra ved bransjetreff og messer som var forbeholdt de få. Tilgangen på informasjon var begrenset, og kunnskapen levde blant fagfolk og i lukkede samlermiljøer. 

Med internett endret alt seg. Forum og blogger ga entusiaster over hele verden informasjonen de tørstet etter og vekket iveren hos enda flere. Med muligheten til å dele erfaringer, stille spørsmål og vise frem samlingene sine, ble det et globalt fellesskap med ditto egne in-ord. «Watch spotting» ble en trend, og informasjon om referansenummer, priser, sjeldne modeller og generell klokkekunskap spredte seg i et tempo bransjen ikke hadde sett før. 

Den typiske klokkekunden ble straks mer informert og bevisst og lot seg ikke selge hva som helst bare fordi «det var kult”. Jakten på «grails», historiske modeller som en «Pre-Moon», eller avvikere med spesielt patinerte skiver bredte om seg.  

Vintageinteressen tok av for alvor og gamle glemte merker kom opp fra glemselen. Samtidig ble mindre aktører som tidligere hadde druknet i støyen fra de store, synlige for en ny generasjon entusiaster. Med denne interessen for det historiske fikk merkene trygghet til å relansere eller nytolke egne klassikere, som Vacheron Constantins Fiftysix er et godt eksempel på.  

Begynnelsen av 2000-tallet var preget av økonomisk vekst. Mens 1990-tallet hadde gjenetablert det mekaniske uret som relevant, ble det i 2000-årene feiret som en mekanikkens kunstform, et uttrykk for idéer og identitet. 

Kunder var nå villige til å betale for in-house urverk, håndfinish og avanserte komplikasjoner. Åpent baklokk ble vanligere, i takt med at flere brydde seg om hva som faktisk befant seg i kassen. 

Med høyere kjøpekraft ble klokkekjøp ikke lenger forbeholdt jubileer eller nødvendige erstatninger, men man kjøpte klokker fordi klokken i seg selv var verdt å ha. Dette ga rom for mer kreativitet og eksperimentering enn tidligere, både i design og materialvalg. Gummi og keramikk ble akseptert som luksusmaterialer, og titan fant veien til flere segmenter enn kun sport. Hublots Big Bang som ble lansert i 2005 er et godt eksempel, som både benytter gummi og keramikk. 

En ny type kunde, som var mindre prisfølsom turte også å vise frem luksus. De store klokkene fikk virkelig sin storhetstid. Luksus kunne vises frem og samarbeid på tvers av bransje ble vanligere. Kanskje mest kjent er Breitling for Bentley, et nesten 20 år langt samarbeid med bilprodusenten Bentley. Med ur inspirert av felger og dashboard i modige størrelser, ble de luksuriøse statements mer enn bare klokke.  

Så kom 2008 og finanskrisen. Handlemønstrene endret seg hos de fleste, men klokkeinteressen forsvant ikke - den modnet. De som hadde bygget sin merkevare rundt teknisk presisjon og storytelling kom styrket ut. Interessen for funksjonalitet og brukeregenskaper vokste, godt eksemplifisert av IWCs Big Pilot ur og Spitfire. 

Med et nytt syn på luksus kunne også mange vintage-ur få en ny era, som de mindre herreurene. Det dempede og klassiske, gjerne fra godt etablerte merker ble vel ansett, selv om de kanskje ikke ble like raskt gjenkjent som mange andre. Vintage Vacheron Constantin eller Patek Philippe, viser hvordan kvalitet aldri ruster, uansett trendskifter.