Finish og Etterbehandling

Noe av det som tar urmakerkunst til det neste nivået, er fokuset på detaljer. Dette er kanskje mest tydelig i de dekorative prosessene, eller «finishing», som påføres hver klokke. Absolutt ingen detaljer blir overnatt til tilfeldighetene, og et stort antall timer blir brukt på å «finishiere» komponenter som aldri vil bli sett av andre enn en urmaker som fullfører en service på uret.

I denne ukens artikkel skal vi se på en rekke forskjellige dekorative klokkebehandlingsteknikker som brukes på luksusklokker, hvordan de lages, og forstå mer om tiden og kreftene som går med for å lage disse kunstverkene.

Vinkling, også referert til som «angelage», er en teknikk der kantene på bestemte komponenter files til en 45° vinkel for hånd, for å erstatte en skarp, rettvinklet kant. Kanten blir filt slik at det er lik bredde over hele. Dette gjøres for å skape et estetisk tiltalende utseende. Kanten blir deretter polert for å fremheve formen på komponenten – hvis resten av komponenten er børstet, så gir den polerte «finishen» en fremheving av området.

Speilpolering er – som navnet tilsier– når en bestemt metallisk komponent poleres til en ekstremt høy finish, slik at det skapes en refleksjon. For å oppnå denne finishen kreves en perfekt overflate uten ujevnheter, noe som forårsaker at lys reflekteres. Avhengig av belysningen kan dette føre til at komponenten ser ut til å være svart, derav navnet «black polish».

Børstning er en teknikk hvor metallet blir børstet eller skrapt lett, enten ved bruk av maskin eller for hånd, for å skape et mønster i metallet. I motsetning til polering, som fjerner alle merker, skaper børstning merker i et spesifikt mønster. Denne type finish kan bli gjort på materialer inni klokken, eller på utsiden av kassen og lenken.

Denne typen finish er brukt av en rekke klokkemerker. Et roterende slipeverktøy påfører et mønster på den flate overflaten av forskjellige komponenter (som broer, plater eller til og med rotorer). Den visuelle effekten kan være enten rett eller buet, men stripene som lages vil alltid være helt like.

Som oftest er denne finishen skapt av en maskin, men det er også teknikker der den påføres for hånd. Disse er selvfølgelig mer tidkrevende og sluttresultatet er ikke fullt så «perfekt» som det gjort med maskin, men likevel vakkert å se på.

En annen av de vanligste «finishierings»-teknikkene, der et lite sirkulært mønster påføres overflater som plater eller broer. Det krever en dyktig urmaker for å påføre «perlagemønstrene» for hånd. Ved bruk av et verktøy påføres en sirkel med mønster om gangen. Kompleksiteten kommer i at trykket som brukes for å påføre hver sirkel må være jevnt for å skape den samme effekten, men også at kanten på hver sirkel som påføres må berøre midtpunktet til den som kom før den. Rekken av sirkler må fortsette i en rett linje, eller holde seg til et sammenhengende designmønster, slik at den visuelle effekten ser estetisk tiltalende ut.

Effekten innebærer å lage geometriske design og mønstre av rette linjer eller sirkler på en overflate, gjennom manuell bruk av en dreiebenk. Noen av de fineste eksemplene på «guilloché»-urskiver finnes på Breguet-klokker – Abraham-Louis Breguet var selv tidlig ute med bruk av denne teknikken på klokker, og dette videreføres av merket som bærer navnet hans den dag i dag. Det ser spesielt vakkert ut når det kombineres med andre klokkebehandlingsteknikker.

Dekorasjon ved hjelp av «guilloché-teknikken» krever hånden til en meget dyktig urmaker, og eventuelle feil som gjøres i mønsteret vil medføre at man må starte på nytt. Det finnes forskjellige typer guillochering, inkludert følgende:

Clous de Paris
«Clous de Paris» er den mest brukte guilloché-teknikken, med en kontinuerlig labyrint av kryssende linjer som danner hundrevis av bittesmå firkantbaserte pyramider. Dette gir en følelse av dybde til skiven.

Tapisserie
Denne spesielle typen guilloché er mest kjent på urskivene til Audemars Piguet Royal Oak. I likhet med «Clous de Paris», skaper mønsteret hundrevis av firkanter på skiven, men disse er flate firkanter (i motsetning til små pyramideformer), som stiger over skiven. Det finnes forskjellige størrelser på «tapisserieskiver», avhengig av størrelsene på rutene.

Sunburst
«Sunburst guilloché» er et design som stråler ut fra et midtpunkt (ofte midten av urskiven hvor viserne er festet) for å skape en fantastisk effekt som ligner, ikke overraskende gitt navnet, solstrålene.

Flinqué
Det er mulig å plassere et beskyttende og gjennomsiktig belegg som emalje over enhver «guilloché» eller gravering. Denne etterbehandlingsteknikken er kjent som «flinqué».

Når det gjelder klokkebehandlingsteknikker, er dette kanskje mest brukt på lukkede baklokk som dekorasjon. Det er mindre vanlig å finne på et urverk eller en indre komponent med gravering påført, men det er noen fenomenale eksempler.

Emaljering på klokker er mer vanlig enn man i utgangspunktet tror, med teknikker av ulik grad av kompleksitet tilgjengelig. Enkelt sagt er emalje laget av et gjennomsiktig glass som ved bruk av forskjellige metalloksider endres til forskjellige farger. Ved oppvarming til rundt 800°C vil emaljen smelte og blandes sammen med basen under. Denne basen er en av få ting som er i stand til å motstå den intense varmen som kreves for å smelte selve emaljen – i urproduksjon pleier dette å være en metallisk base på en urskive.

I high-end klokkefinishing blir ingen detaljer uberørt, og dette inkluderer selv de minste skruene som brukes til å sette sammen klokken. Selve skruene er ofte blank- eller svartpolerte for hånd, for å sikre jevnhet. Når det gjelder hullene der skruene er plassert, skapes disse med en maskin før de igjen blir ferdigstilt for hånd med en viss vinkel eller nedfelling på toppen av hullet, noe som skaper en forsenkning som lar skruens overflate sitte jevnt med overflaten.

Til slutt kan du komme over terminologien at noe er «blånet» – kanskje blånede hender eller blånede skruer, til og med et blånet «column wheel». Denne effekten oppnås på komponenter laget av stål. Ved å varme opp metallet til en bestemt temperatur, stivner metallet, og den påfølgende blå fargen er et oksidlag på selve metallet. Ulike temperaturer vil skape forskjellige farger (og hardhet). For å lage en mørk blå farge, innebærer det oppvarming av komponenten til en temperatur på rundt 290°C. Det er også mulig å lage farger som gult gull, lilla og lysere blåtoner.

Det er behov for utrolig presisjon i oppvarmingsprosessen. Om temperaturen er for lav vil ikke fargen sette seg, men hvis temperaturen er for høy, må komponenten varmes på nytt.

Som man ser, er det en mengde forskjellige typer klokkebehandlingsteknikker som brukes av de fremste urmakerne, hvorav de fleste teknikkene krever mange års erfaring og dyktighet for å mestre.

Det er en spesiell utmerkelse for ur som har den høyeste grad av «finish», kalt Geneva Seal, eller Poinçon de Genève. Blant merkene som har blitt tildelt denne prisen finner vi Vacheron Constantin. Det er et uavhengig organ som sikrer at enhver klokke som bærer deres kjennetegn, virkelig har en «finish» av den høyeste standard.

Et annet merke som er verdt å nevne i denne sammenheng er A. Lange & Söhne. De produserer noen av de mest utsøkte «finishierte» urverkene i bransjen, og monterer til og med urverket to ganger Først for å sikre at mekanikken til uret er i orden og at det er justert til høyeste nøyaktighetsgrad, deretter tas det fra hverandre før hver eneste komponent rengjøres og deretter «finishieres».