Klokker rocker 

Hun har solgt ut konserter verden over, varmet opp for Taylor Swift og blitt en av Norges største musikkstjerner. Nå sitter Marie Ulven, bedre kjent som Girl In Red, i en båt på Oslofjorden – klar til å snakke om alt fra nye låter og filmroller, til en lidenskap som har tatt helt over: klokker. 

 

Tekst John Rørdam | Foto Pål Laukli

 

Utenfor Frognerkilen ligger Oslofjorden og lokker med blå, lette sommerbølger. Den viktigste grunnen til at Marie har prioritert akkurat denne praten er kanskje fordi hun skal få snakke om en interesse som på kort tid har blitt ganske oppslukende.  

 

–  Ja, det er alt for lite klokkeprat etter min mening.  

Vi kommer tilbake til det, men la oss snakke om at du allerede har rukket å bli en veteran i musikkbransjen. 

 

– Ikke si det, da. Men det er jo litt riktig, jeg har holdt på siden jeg var 14, breaket da jeg var 19 og er nå 26. 

Ja, og du vasser jo i priser og utmerkelser, i tillegg til å ha kommet gjennom det beryktede andrealbumet med den største selvfølgelighet.  

 

– Det er riktig, jeg har jo en del under beltet allerede. Jeg hadde mange blanda følelser etter at jeg ga ut andrealbumet. Litt sånn: «Shit, nå aner jeg ikke hva jeg holder på med.» Men når jeg får konsentrert meg, så skjer det ting, som i går da jeg plutselig satt og jobbet med noen fine greier. Jeg er veldig glad i å lage musikk, og siden jeg liker det så godt og har lyst til å lage ting, kommer det til å løse seg. Nå er jeg i den fasen der jeg prøver å finne ut hva det neste er. 

Det er stor forskjell på de to første platene dine? 

 

– Den første er nok råere og mørkere, mens den andre er mer leken og lettere. Jeg hadde det bra da jeg skrev de låtene. Jeg prøvde meg på litt tullete produksjon, hadde det mer gøy og var ikke så seriøs hele tiden. Nå er jeg kanskje mer tilbake i det litt seriøse sporet. Etter et brudd med eksen min blir det fort mer melankolsk. En av de nye låtene jeg har gitt ut, «Hemingway», er på en måte en ny sti, litt mer akustisk, bare gitar og piano, ikke så mye produksjon. Jeg fokuserer mer på å skrive en god låt, og ikke overlesse den med kule lyder og produksjon. 

Det blir spennende å følge med på det som skjer og høre de nye låtene dine. Er det konturene av en ny Girl In Red vi ser? 

 

– Jeg prøver å sette sårbarheten min fremst, og det er nytt for meg. Det er ikke alle som er i kontakt med den siden av seg selv, og det har kanskje ikke jeg vært heller. Sånn som i fjor var jeg på turné i 280 dager, var aldri hjemme og rota meg borti mye rart. Jeg tror jeg gikk på et eller annet overlevelsesmodus. Da blir det lite rom for å kjenne etter. I år har jeg prøvd å ta det tilbake – haha, samtidig som jeg har turnert to ganger, spilt konserter og spilt inn en film. Det er i hvert fall planen for denne høsten, kjenne etter, se ting i retrospekt. 

Marie er åpen om egne utfordringer både i musikken hun skriver og i intervjuer. Hun føler at det er naturlig for henne, og synes det er fint hvis det kan hjelpe andre. Den åpenheten får Marie fortjent ros for, men kan alt fokuset på Girl In Red bli for mye? 

 

– Huff, det vet jeg ikke, men siste konserten min i år var på Øya-festivalen, og etter det så skal jeg nummer 1: Begynne på ADHD-medisin, nummer 2: Bare stenge meg inne og lage musikk. Det er litt ironisk at når du blir artist så får du mindre tid til å skrive musikk. Da er det turnering eller alle mulige andre ting som tar tiden din. Det er bare en liten del av tiden hvor du kan sette deg ned og konsentrere deg. Det blir som i et samliv der du må planlegge og sette av tid til å ha det hyggelig. Ellers koker det bort i kålen. Som dette intervjuet for eksempel, skulle ikke vi by the way snakke om klokker?  

Kan vi snakke litt om at du har laget film først?  

 

– Filmen heter «Lave forventninger», og jeg har hovedrollen. Jeg har faktisk fått mye skryt av de som har vært på filmsettet, men jeg tør ikke ta til meg noen ting før det er stående applaus i salen. Jeg må få et offentlig godkjentstempel på at det er bra. Jeg har ikke sett noen ting, bare noen framegrabs. Det er skutt på 16 mm film, så jeg har bare sett noen bilder som har kommet fra laben. Ikke sett noe med lyd eller spill, så jeg vet ikke om jeg høres ut som en sånn «Reisen til Julestjernen»-skuespiller, du vet helt sånn 80-tallet, eller det er kanskje 50-tallet? Jeg grugleder meg. Det var veldig spennende og givende, men jeg har lite selvtillit på det. Med musikken kan jeg jo vise til en karriere, og jeg vet at jeg ikke er helt elendig på å skrive en sang. Men med film så veit jeg ikke. Det er skummelt, men kult. Det kommer jo så mye film hele tiden, så worst case scenario er at skuespiller-karrieren stopper her. Og da blir det jo bare mer musikk. 

Da er det tid for å sjekke hva du har på håndleddet, har du en daily beater? 

 

– Nå har jeg vært på turné i en måned, og da tok jeg med meg to klokker: Det var Rolex Datejust som jeg har på meg nå og GMT-en min. Pepsi’en var den som fikk absolutt minst wrist-time. Jeg synes jo det er litt heavy å rocke en solid 18 karat gullklokke som en daily beater, samtidig er det litt fett da. Denne er ny, så jeg føler at den tåler en støyt, og akkurat nå er det de to som rullerer litt.

 

Høres ikke ut som at du er helt er klar for å slutte, du er skikkelig hekta? 

 

– Ja, jeg er det. Fillern ass.  

 

Du har allerede en flott samling av klokker, blir du knyttet til dem personlig? Og er det klokker du aldri kommer til å kvitte deg med fordi de har en emosjonell verdi? 

 

– Den klokken jeg bruker i dag markerer ingenting, men jeg kjøpte den 14. januar, så jeg prøver å linke den opp til bursdagen min 16. februar. Det blir litt sånn at jeg leter etter en grunn som ikke er helt ekte, og kanskje den lever litt farlig. Men altså, Rolex Datejust i gult gull er en klokke jeg ikke trenger en unnskyldning for å eie. Det er en herlig ikonisk klokke. Klokker trenger heller ikke alltid markere noe stort, sier Marie og fortsetter med et eksempel på at en klokke også kan bety noe helt annet.  

 

– For eksempel hadde jeg et litt røft år i fjor. Jeg hadde en skikkelig surrete runde en kveld i New York der jeg gjorde mange dumme valg. Først klokka sju på morgenen kom jeg tilbake på hotellet, geleidet av trommisen min som hadde passet på meg hele natta. Den dagen kom jeg for seint til et møte med sjefen i plateselskapet, og det er ikke akkurat smart. Det var mye greier. Dagen etter kjøpte jeg Piaget-klokka, som jeg ikke følte jeg fortjente i det hele tatt. Den klokka markerer rock bottom. Den minner meg om en Marie jeg ikke vil være.  

 

Hva trigger deg med klokker? Er det estetikk, funksjon, historie eller noe mer uforklarlig?

  

– Mye handler om design. I starten brydde jeg meg ikke noe om urverket, bare at klokka så fet ut. Nå liker jeg følelsen av at en automatisk klokke drives av meg. Likevel er det mest formspråk og historier som gjør at jeg faller for en klokke. At Cartier for eksempel var en del av kulturen med Andy Warhol og New York-eliten på 60–70-tallet. Det er sånn som jeg synes er spennende. 

 

 

Det er nok ikke helt vanlig for alle 26-åringer å bære en klokke med presidentlenke i solid gull i vennegjengen med den største selvfølgelighet. Den utstråler en viss energi? 

 

– Enig, men jeg har landet på en konklusjon. Litt sånn, vet du hva, folk får tåle at jeg kjører litt rockestjerne akkurat nå.  

 

 

Hva ville du gått for hvis et klokkemerke kontaktet deg med tilbud om å lage en egen modell med din signatur? 

 

– Oi – det hadde jo vært noe det. Her må jeg være ydmyk nok til å si at det er vanskelig å se det for seg. Men helt seriøst har jeg faktisk tenkt på en ting. Jeg har sett en Rolex Day-Date med grønn rem og en dypgrønn skive? Det hadde vært flott med en dyp cherry-rød skive, og en skikkelig rød rem. Skiven må ha den dype tonen som reflekterer lyset så fint. Det må ikke bli for flashy, så fargen må være dyp. Det hadde vært noe for meg. Det kunne også vært en «iced-out» Patek Philippe Nautilus med røde rubiner, det er fint med steiner. 

 

Stemmer det at det er en spesiell klokkedesigner du har litt forkjærlighet for? 

 

– Jeg liker Gerald Genta og brutalismen hans. Industrielt, hardt og firkantet. Han står bak Patek Philippe Nautilus og Audemars Piguet Royal Oak, men også mange andre klokker. Under sitt eget brand lagde han til og med Disney-klokker som er legendariske på sitt vis. 

 

Klokkedesign handler jo om detaljer, lag og linjer. Ser du noen likheter til det å skrive og produsere musikk?  

 

– Jeg tror det handler om balanse, veldig mye av det. Det er jo faktisk flere ting inni urverkene som driver med balansegreier og sånt for å stoppe og dele ut tida. Selv om klokkene er mekaniske så er de skapt av mennesker, og da blir det kanskje litt som kunst. Det dreier seg om energien og balansen. Så jeg føler at likheten er balanse, at ting skal falle riktig, det skal høres bra ut, det skal se bra ut og det skal kjennes bra ut. Hvis du koker en bolognese i flere timer, og smakene setter seg, men så mangler du kanskje noe. Litt salt og så faller alt på plass. Akkurat det samme som å legge til et lite gitarriff hvis du føler at låta mangler noe, sier Marie og tar en sjelden tenkepause. 

 

– Men alt endrer seg jo også over tid, hvordan vi opplever ting forandrer seg. Jeg synes mange gamle klokkemodeller som fornyes ofte mangler noe av de opprinnelige kvalitetene. At de gamle klokkene som regel er mer velbalanserte og mer behagelige for øyet. For meg er kunsten balanse. 

 

 Bra, og det er ditt siste ord? 

 

– Nei, jeg har tittelen på intervjuet til deg, og det er mitt siste ord: Klokker rocker.