Alt for å gjøre andre bedre 

Sander Berge kommer slentrende inn på den hverdagsstille hjemmebanen Craven Cottage. Smilende deler han ut et klapp på skulderen til banemannskap eller en hyggelig kommentar til sikkerhetsvakten. Det er ikke bare innsatsen på banen som gjør det lett å forstå hvorfor han har blitt en favoritt i Fulham. Sander er rett og slett en hyggelig fyr uten et snev av stjernenykker.  

 

Tekst John Rørdam | Foto Pål Laukli

 

Hva tenker du at akkurat dette punktet i livet representerer? 

 

– Den korte oppsummeringen? 28 år. Fulham. London. Far. Er det lov å si at jeg føler meg gammel i fotballmålestokk? 

 

Men du har ett par år igjen, da. 

 

–  Ja, jeg har jo det, men det har vært en reise i mange år hvor jeg hele tiden har jaget det neste, og det neste, og det neste. Nå føles Fulham veldig som et hjem. Samtidig har livet utenfor banen blitt betydelig større og mer ansvarsfullt. Når du har spilt fotball siden du var 15, har du vært gjennom en del opplevelser på banen.

 

– Nå føler jeg at jeg har blitt en voksen mann. Det er forhåpentligvis ikke sluttproduktet av meg, men på mange måter er det jo alt jeg har gjort på veien som har ført meg hit. Som spiller tar jeg mer og mer ansvar, og ikke minst har jeg kommet til et annet sted i livet utenfor banen. 

Det har vært litt av en pappabølge på landslaget også. 

 

– Det har jo det. Først var det Erling og Martin, og så ballet det på seg med meg. Man kan vel aldri forberede seg helt. Men da det skjedde, var det ingenting som ga mer mening. Du er vel aldri helt klar for å bli far, men det føles bare veldig fint. 

 

Er det lettere å se livet som en helhet nå enn før?  

 

– Ja, det er riktig. Jeg er fortsatt skuffet hvis jeg kunne prestert bedre eller vunnet en kamp, men det er på en annen måte enn før. Som yngre gravde jeg meg enda lenger ned i kjelleren. Skuffelsen var større. Jeg har alltid vært en ganske rolig og behersket type, men før var det kanskje større "highs and lows". Nå er jeg mer balansert, sier Sander, som samtidig stiller høye krav til seg selv. 

 

– Jeg er rolig, men jeg setter høye mål og krav til meg selv. Uansett om det er den tredje kampen i uka eller en liten øvelse på trening, betyr det mye å vinne. Det gnager selv om det går ganske bra, men det er alltid noe som kan rettes på. Samtidig har jeg lært at perfeksjon ikke finnes.

 

–Du ønsker alltid å være bedre, men jeg vet samtidig at en perfekt fotballkamp ikke finnes. I rollen min på banen kjenner jeg mye på det: Jeg må være konsistent, lede, være solid og være en de andre ser etter. 

 

Det blir veldig tydelig i din rolle på banen. Veldig mye av spillet går gjennom deg. 

 

– Det kjenner man på, og det er sånn det skal være. Det liker jeg. Så skal man selvfølgelig skru det opp et hakk, prøve å dominere og samtidig klare å ha perspektiv etter kampene. Du møter topplag i Premier League, og vil gjerne oppnå suksess hver gang.

 

Med landslaget i sommer føltes det som en evig eufori og glede. Man vil gjerne fortsette å ri på den bølgen, men hver kamp i England er brutal og tøff. Det er sjelden du er «on top of your game» i 90 minutter. Litt som i livet ellers må du prøve å balansere det. 

 

I fokuset på egne prestasjoner hender det Sander må minne seg selv på at fotball er en lagidrett. Han beskriver også hverdagen der fellesskapet i laget veksler med mange dager alene. 

 

– Det er jo noe du gjør sammen med lagkameratene, men samtidig er man på en ganske ensom reise. Du flytter fra klubb til klubb og fra land til land. Jeg har vært veldig heldig med et enormt dyktig apparat rundt meg - agentselskapet, fotballtrenere, lagkamerater og ikke minst familien i front. Men du står også mye i det selv, og det blir mange dager alene. Da er det godt å ha noe mer. 

Hvis du går tilbake i tid: Hva tror du den yngre Sander, han som bare ville spille fotball fordi det var gøy, ville tenkt om deg i dag? 

 

– Han ville vært stolt av reisen, selv om Barcelona var «end goal» en gang i tiden. Jeg vet ikke om jeg faktisk tenkte at jeg skulle dit, men jeg satt oppe og så hver eneste kamp. Man har jo noen drømmer, men jeg har lært at fotballen ser annerledes ut fra innsiden, og sett hvor mye som skal til for å nå toppen. Og når du skjønner hvor få som faktisk får muligheten, må du prøve å glede deg over det.  Tidligere forsto jeg kanskje ikke helt de tingene.

 

For sannheten er at av tusenvis av unge fotballspillere er det bare en promille som når den store drømmen. 

 

– Ja, det er helt sinnssykt. Jeg husker også en samling da jeg var yngre, der en trener viste statistikk over hvor mange som spiller profesjonell fotball, og hvor få som faktisk når Premier League. Så hvis man tar et skritt tilbake, forstår man at dette er noe av det feteste man kan gjøre. 

 

Sander har vært innom Asker, Vålerenga, Genk og flere klubber på veien dit han er i dag. Han mener at møtene med forskjellige kulturer, og ikke minst garderober, gjorde at han ble fort voksen.  

 

– Jeg har fått mye gratis ved at jeg har en storebror som er åtte år eldre. Han var selv profesjonell basketballspiller, dro over og spilte college i USA. Ved å være rundt ham så jeg tidlig hva som kreves, hva som skal til og hvordan man håndterer det hele. Da jeg var elleve, begynte jeg å spille med et 14-årslag. Jeg hoppet på en måte over noen år i de pubertetsårene.

 

– De tok meg imot som en lillebror, og jeg var kanskje flink til å suge til meg ting tidlig. De tok veldig godt vare på meg. Jeg har kanskje alltid vært litt eldre enn alderen min på grunn av de erfaringene. Da jeg var 15, var jeg inne i en A-lagsgarderobe. Det tror jeg ble mye lettere fordi jeg hadde spilt med 14-åringer allerede som elleveåring. 

 

Tenker du at karrieren handler om noen store vendepunkter, eller er den egentlig en lang rekke små, gode valg? 

 

– Først og fremst det siste. Det er de riktige valgene over lang, lang tid som til slutt blir -belønnet. Du husker selvfølgelig de store høydepunktene og milepælene: Da jeg debuterte  for Vålerenga. Der leverte jeg en sånn kamp. Der spilte jeg Champions League i Belgia mot Liverpool. Da jeg debuterte på landslaget. Men det er alle de små øyeblikkene som har gjort at jeg har kommet dit jeg er. Det er det som teller til syvende og sist. 

 

Bak de store opplevelsene, ligger det utallige timer med trening. Sander forteller om dagene i barndommen hvor han spilte fotball i tre-fire timer etter skolen, før han ble hentet av moren og kjørt til hallen i Asker. Der spilte han gjerne basket i halvannen time. Sånn gikk dagene. 

 

– Det ble mye idrett, og veldig mye fotball og basket. Gymsalene på skolen ga også litt variasjon. Samtidig ble det ganske tidlig spisset mot fotball. 

 

Har du alltid vært målrettet, eller var det først og fremst sånn: "Shit, dette er gøy. Jeg elsker å spille fotball"? 

 

– Jeg har fått høre at jeg elsket å spille fotball fra jeg knapt kunne gå. Fotball har alltid vært en evig greie. Heldigvis vokste vi opp uten iPhone. Vi ringte hverandre på hjemmetelefonen, eller så visste vi bare at vi skulle møtes på banen lørdag og søndag og sparke ball i timevis. 

 

Sander skulle ønske at sønnen hans kunne oppleve den samme friheten på løkka. Han innser at det ikke er slik lenger, men for han har det alltid vært sånn. 

 

– Ja, men det har vært en forelskelse i fotball helt fra starten. Hvis jeg ikke spilte fotball, så jeg på fotball. Det var Morten Langli på TV 2 Zebra med Barcelona, og sendinger på C More. Det var Barcelona på den absolutte høyden, med Ronaldhino. Det var tider. 

Har du noen gang vært i tvil om veien videre? Har du tenkt at du ikke orker mer, at det ikke går lenger, eller at du har nådd taket? 

 

– Ja, det har skjedd mange ganger. Jeg har aldri ønsket å gi opp, men ved de verste skadene har jeg stilt meg spørsmål. Jeg tror ofte omgivelsene rundt meg forstår, før jeg gjør det, at situasjonen er ganske dårlig. I sånne perioder har jeg nesten satt pris på å være alene. Bare gjøre jobben. Jeg har hatt flere tøffe skader å håndtere, så det har vært tunge tider.

 

– Jeg tror likevel at jeg er ganske god i motgang, men samtidig får man selvfølgelig mange tanker. Når du sitter alene i en liten leilighet i Genk i Belgia, fem måneder inn i et skadeavbrekk, mens kameratene hjemme har russetid og er samlet, spør du deg selv om en del ting. Du er langt hjemmefra og står på egne bein. 

 

Føler du at du lærte noe om deg selv av det? 

 

– Det er de stundene som definerer meg mest som person, vil jeg si. Man kommer til å huske at man spilte i Premier League og var med i VM, men i de tunge periodene har jeg forstått mer av hva jeg står for og hva som bor i meg. Jeg har rukket å finne ut mye, og jeg har fått mye perspektiv.

 

– Når man lever inne i fotballen hele tiden og er frisk og rask, glemmer man å sette pris på hvor gøy det er. Når du er skadet, ville du gjort alt for å komme tilbake. Så er det litt skremmende hvor fort den følelsen forsvinner når du er tilbake på banen igjen. 

 

Samtidig forteller Sander at tankene ofte er friere når han er tilbake etter en skade. 

 

– Ja, og jeg synes ofte man spiller sin beste fotball etter en skade, fordi tankene er helt frie. Du har sittet på tribunen så lenge og tenkt: "Det er jo bare et spill." Når du står midt i det hver dag, rekker du aldri å få de tankene. Jeg har vært gjennom mange slike prosesser. Jeg er en tenker, og har kanskje en liten hang til å overtenke.  

 

Klarer du å se verdien av motgangen i ettertid? At du setter mer pris på de gode periodene når du har vært gjennom den? 

 

–  Det gjør jeg, og det har vært enormt viktig. Alle vil møte skader og nedturer. Jeg tror en grunn til at det går godt med meg mentalt, sportslig og fysisk i dag, er at jeg har sett hva de periodene kan by på. Du får mer glede og kjærlighet til hverdagen og setter pris på det du har. Fotball er ferskvare. Som med alt annet i livet blir du fort glemt.

 

– Da jeg var skadet og Sheffield United rykket ned til Championship, var jeg ute av landslaget lenge. Folk hadde nesten glemt at jeg var landslagsspiller. Jeg oppdaget at det var gøy å bli litt glemt og få komme tilbake og vise: "Jeg hører hjemme her. Jeg skal sette mitt preg på det." 

Det blir sagt om deg at du er en spiller som får de andre til å fungere. Er du enig i det? 

 

– Ja, i veldig stor grad. Når du spiller sekserrollen, har du valgt å være den sentrale midtbanemotoren. Du skal ha litt hjerne når du spiller i den posisjonen. Mye handler om å tilpasse seg dem du spiller med, dem du spiller mot, og hva som skal til for å gjøre laget best. Du spiller ikke nødvendigvis for deg selv og dine egne tall. Det har jeg aldri gjort. Jeg ser på meg selv som en uselvisk spiller. 

 

Under VM ble plutselig veldig mange superinteresserte, også mange som ikke vanligvis følger så mye med. De ser at Haaland er fantastisk og scorer mål, men din jobb, som betyr mye for laget, er det ikke alle som ser. 

 

– Nei, det er et fåtall som skjønner det, og sånn vil det være. Idretten og mediene vil alltid hausse dem som er avgjørende i de tydeligste situasjonene. Det har jeg forståelse for. Noen ganger kan man føle seg litt glemt, men jeg vil heller bli hyllet internt av dem som faktisk forstår, enn å være veldig opptatt av oppmerksomhet utenfra. En sjelden gang kan jeg likevel tenke: "Ser du ikke det?".

 

– Trykket i sosiale medier er stort, så jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Jeg spiller ikke nødvendigvis for å gjøre noe spektakulært eller glede noen på tribunen. Det kan kanskje høres litt kjedelig ut, men alt jeg gjør, gjør jeg med tanke på lagets beste.  Jobben min er å spille de andre gode og varme, gi dem tryggheten, kjærligheten og friheten de trenger, og være den balanserende spilleren.

 

– Når du har 120 pasninger mot Brasil i en VM-kamp, får folk det med seg. Når du har 100 pasninger mot Slovenia for tiende gang på Ullevaal, og vi scorer fem mål, da blir den prestasjonen litt borte. 

 

Midt oppe i alle kamper og prestasjoner, klarer du å kjenne at du faktisk har vært med på noe stort? 

 

– Det er litt rart, for alt blir fort veldig hverdag. Du ville jo kappet av deg beina for å få spille på Old Trafford en dag. Du ville gjort nesten hva som helst for å spille Champions League eller på landslaget. Når du først står i det, vil du gjerne ha perspektiv, men du må også være veldig til stede. Ellers går toget.

 

– Du blir vant til det du har rundt deg og det du er en del av. Vi var i VM, noen uker ferie, og så var det rett tilbake til nye forventninger og en elleve måneder lang sesong. Du rekker aldri å ta foten helt av gasspedalen, og VM ble mye større enn vi noen gang kunne forestilt oss. 

 

Dere virket som en skikkelig guttegjeng på tur. 

 

– Vi har snakket om det. Vi sa nesten hver dag: «Nå har vi peaket i livet, gutter.» 

 

Det blir aldri bedre. 

 

– Det blir sikkert ikke det heller. De følelsene, kameratskapet med noen av dine beste venner og hele settingen i USA var helt spesiell. Det var mye sosialt og fritt, og samtidig fikk vi spille på de største arenaene med 80-90 000 mennesker. Vi var underdogs, men spilte ganske fet fotball og hadde et lag med særpreg.

 

– Forventningene vokste underveis, men internt var vi veldig ydmyke. Én kamp av gangen. Jeg har aldri vært så mye i nuet som jeg var der. Jeg tror det gjaldt alle gutta. 

 

Hvordan kjentes det da dere skjønte hvor langt dere kunne gå? 

 

– Det var en deilig følelse. Før England-kampen hadde vi allerede hatt et fantastisk mesterskap. Da vi røk ut ble vi mest skuffet fordi vi forsto at vi kunne nådd enda lenger. Vi var bare én uke unna finalen. Bare tenk på det. Det er nærme. 

 

Da dere røk ut - var det skuffelse og tomhet, eller klarte dere å kjenne at dere hadde gjort noe stort? 

 

– Den kvelden satt det litt langt inne. Men ganske fort ble det sånn: Vi må huske at dette har vært jævlig gøy hele veien. Vi tapte 2-1, og i en jevn kamp er man selvfølgelig skuffet. Men dagen etter spilte vi golf, tok noen drinker sammen og sa: " Gutter, dette er topp. Nå begynner ferien." Da måtte vi sørge for å nyte det.

 

Det ligger nesten et press i ferien også, fordi den skal være bra nok før det kommer elleve nye måneder i utlandet der du skal på jobb. Så ruller det på igjen med Nations League. Det er en kul reise. Jeg har spilt landskamper på Ullevaal med fire-fem tusen tilskuere, treningskamper og kamper mot nasjoner folk kanskje har sett på som ubetydelige. Nå skal vi møte Portugal, Danmark og Wales i Nations League. Det er gøy. Jeg gleder meg. 

Sander har fått med seg at Ullevål ble utsolgt på minutter før høstens Nations League, og at entusiasmen er større enn noen gang. 

 

– Ja, det er helt vanvittig. Landslaget har jo knapt vært på norsk jord siden mesterskapet, men vi har fått med oss scenene hjemme og forstått at dette betydde noe. 

 

Sander har også en mulig forklaring på hvorfor landslagsfotballen fenger litt ekstra. Han mener at klubbfotballen preges av systemer og definerte roller for spillerne. 

 

– Det er så detaljerte spillesystemer. Derfor tror jeg landslagsfotball er så fin. Data, teknologi og analyse har ikke tatt over landslagsfotballen på samme måte. Du setter ditt preg på laget. Du er den du er, og det bidrar du med.

 

– Vi går ikke ut for å finne opp fotballen på nytt. Vi spiller på relasjonene spillerne kjenner fra før. I klubbfotball flytter man hverandre to meter rundt på banen for å skape en bestemt fordel. Et innkast skal tas på akkurat den måten. Det har blitt veldig detaljert. 

 

Er det større frihet i å spille på landslaget? 

 

– Ja, det er det. Kampene er også mer åpne, fordi lagene har mindre tid til analyse og finjustering. Klubbfotballen har blitt veldig mye spill og motspill. 

 

– I landslagsfotball er det også spill og motspill, men lagene gjør i større grad det de kan, med sin kultur og sin måte å spille fotball på. Der spiller man med ren stolthet og glede. I klubbfotball er det også stolthet og glede, men i et mye mer rigid system. 

 

Har det blitt for analytisk? 

 

– Ja, det har fått et veldig analytisk preg. Det er vanskelig å vite hvor grensen går. Pep Guardiola kom inn med en modell som fungerer så bra at det er vanskelig å ikke følge etter. Så har vi VAR og alt det andre rundt. Det er blitt mer støy. Jeg er ikke motstander av VAR, men vi må få et bedre produkt. 

 

Vi i publikum vil jo ikke se maskinfotball selv om det er en vinneroppskrift. Vi vil se noen med hjerte og sjel, noen som gjør noe uventet. 

 

– Ja, jeg savner kanskje også litt av mystikken. Problemet er at fotball også handler om et produkt og penger. Da bygger man lag mer etter hjernen og systemet, heller enn hjertet og følelsene. Det er på mange måter en konsekvens av utviklingen. 

 

Men derfor er det jo så gøy når spillere som Bobb og Nusa får lov til å gjøre noe annet. 

 

– Ja, når de kjører lekre finter ute på vingen, får folk noe tilbake for billetten. Det er det folk vil se. Det er det man en gang gikk på kamp for å oppleve.  

 

Finnes det et øyeblikk i karrieren du skulle ønske at du kunne bevare litt lenger, bortsett fra VM? Mange bruker for eksempel en klokke som markør når de har oppnådd noe. Har du et slikt forhold til ting? 

 

– Jeg er nok mer opptatt av å glede andre enn å glede meg selv. Det kan være en bursdagsgave til broren min eller til dama. Jeg får mer glede av det.

 

– Jeg vil ikke si at jeg har vært særlig materialistisk, men jeg må vel innrømme at hvis jeg skal i en middag med noen jeg er glad i, kjenner eller møter for første gang, er det fint å ha på seg noe som passer anledningen.

 

– Når man først drar på litt, kan ting være litt ekstra. Da kan det være fint med en kul klokke som passer identiteten min og anledningen. Stort sett er jeg en enkel og ryddig fyr, og lever nok ikke helt etter det folk tenker om en fotballproff.

Finnes det et øyeblikk i karrieren du skulle ønske at du kunne bevare litt lenger, bortsett fra VM? Mange bruker for eksempel en klokke som markør når de har oppnådd noe. Har du et slikt forhold til ting? 

 

– Jeg er nok mer opptatt av å glede andre enn å glede meg selv. Det kan være en bursdagsgave til broren min eller til dama. Jeg får mer glede av det.

 

– Jeg vil ikke si at jeg har vært særlig materialistisk, men jeg må vel innrømme at hvis jeg skal i en middag med noen jeg er glad i, kjenner eller møter for første gang, er det fint å ha på seg noe som passer anledningen.

 

– Når man først drar på litt, kan ting være litt ekstra. Da kan det være fint med en kul klokke som passer identiteten min og anledningen. Stort sett er jeg en enkel og ryddig fyr, og lever nok ikke helt etter det folk tenker om en fotballproff.

 

Når du ser fremover, hva drømmer du mot nå? Er du nysgjerrig på hva du kan finne ut om deg selv de neste årene?  

 

– Alle fotballspillere på toppnivå drømmer om å kjempe om de gjeveste titlene. Du vil teste hvor langt du kan nå. Hvis du får muligheten til å spille for et av de aller største lagene: Hører man hjemme der? Kan man sette sitt preg på det? Kan man spille de aller største og viktigste kampene?

 

– Det var litt som i VM. Jeg trivdes veldig i den settingen. Når mye står på spill, har jeg alltid følt at det gjør noe med meg. Det er en ny type nervøsitet og spenning, og man blir enda skarpere, sier Sander, og innrømmer at han føler at det fortsatt finnes et nivå over der han er i dag. 

 

– Jeg har kanskje vært en spiller som trenger litt tid på å komme i gang i nye regimer og nye lag. Men når jeg blir kjent med et høyere nivå, tar jeg nivået ganske raskt. Samtidig prøver jeg å ha perspektiv.

 

– Da jeg var 25, spilte i -Championship, jobbet meg tilbake fra skade og vi kjempet om tre poeng på små arenaer, var livet et annet sted. Jeg er glad for å være der jeg er nå. Men når jeg legger opp, vil jeg vite at jeg prøvde toppen. Jeg vil kjenne hvordan det er å være del av en klubb med det trøkket og de forventningene.

 

– Å få spille i Premier League mot noen av de beste i verden er allerede en fantastisk hverdag. Du kan aldri bli for god for det. 

 Hvis vi sier at dette intervjuet handler om «for alt som ledet hit» – hva er «alt» for deg? 

 

– Alt for meg? Familie er alt for meg. Jeg er en veldig familiekjær type. Selv om mor og far ikke bor sammen lenger ringer vi hverandre i en familiegruppe med broren min nesten hver kveld. Det er knapt noe nytt å melde, men vi ringer likevel.

 

– De kjenner hverdagen min fra de siste ti årene. Vi snakker mye idrett, og jeg får tømt meg om alt mulig. Familien har alltid vært der, i tykt og tynt. Jeg har hele tiden kjent at de støtter meg, gir trygghet i alt jeg står i, legger til rette og gleder seg over det jeg opplever.

 

– Faren min er god til å mimre. Han sier ofte: «Så mye fantastisk idrett dere har gitt oss», til meg og broren min. Jeg forstår hvor mye det har betydd for dem, og jeg forstår hvor mye de har lagt i potten for at vi skulle lykkes. De vet at jeg setter pris på det. Og så har jeg selvfølgelig partneren min og barnet vårt. Det går «over and beyond» alt annet. Å få dele denne verdenen med dem er det største. 

 

Sander tenker ett par sekunder, kikker ut på den strøkne gressmatta og konkluderer med like stor presisjon som i pasningsspillet sitt på banen. 

 

– Familie, partner og barn. Det er alt.