Det er i midten av april og det er flere uker siden sesongen var slutt for Kjetil Jansrud og resten av alpinlandslaget. Det ville kanskje være naturlig å tenke at de hardtarbeidende alpinistene hadde velfortjent ferie, men slik er det ikke. Kjetil er på samling i Kvitfjell og har allerede blikket mot neste sesong.

Tekst: John Rørdam
Foto: Einar Aslaksen/ Pudder Agency

– Ja, jeg er jo fornøyd med sesongen, men de andre årene har jeg hatt flere seire. Nå har jeg hatt mange pallplasser, men jeg blir jo gæren av å hele tiden være så nærme uten å vinne. Jeg skal ikke klage etter å ha tatt Super-G cupen sammenlagt og to OL-medaljer. Likevel er det noen små marginer som skiller, særlig i World Cup, en utforseier eller to så hadde det vært en strålende sesong. Det er jo der lista ligger, og derfor blir jeg sulten på å gjøre det enda litt bedre. Motivasjonen er der.

Kjetil kommer slentrende inn i resepsjonen på Gudbrandsgard i Kvitfjell og bekrefter inntrykket vi har av alpingutta som hyggelige, avslappete og jordnære. Han starter med ivrig å legge ut om de fantastiske forholdene i bakken tidlig på morgenen, og det er ingen ting som tyder på at dette er etter at sesongen har sluttet. For Kjetil Jansrud er det heller ikke slik, det er bare neste sesong som har begynt.

-Det er jo litt motiverende for meg som er 32 og har vært med en stund å se at jeg kan bli bedre. Særlig vi som kjører fartsdisiplinene, har en fordel av rutinen. Jeg tenker fortsatt at «shit», jeg gleder meg til neste år, det blir kult”.

Hva er det som gjør at det virker så enkelt å motivere seg til en ny sesong, føler du fortsatt at du har noe ugjort?

-Ja, det er noen ting som mangler. Jeg har ikke vunnet et VM-gull og jeg vil vinne utfor i Wengen. Begge deler er absolutt mulig. Jeg har heller ikke sammenlagtseier i verdenscupen, men det er litt sånn at det kan skje, men da skal alt klaffe. Akkurat nå er det jo noen som står i veien for det, men jeg tenker at det er et privilegium å få konkurrere mot en alpinist som Marcel Hirscer. Han er jo unik, og det er ingen som har vært i nærheten av det han har gjort. Det er nesten litt umenneskelig å vinne verdenscupen sammenlagt syv år på rad. Vi andre må nesten spørre oss selv om vi er for dårligere eller om det er fordi han er så vanvittig god. Jeg heller mot det siste, og stabiliteten hans er det bare å applaudere.

Kjetil Jansrud og alpingutta lar seg ikke stresse unødvendig, men når jobben din er å kjøre utfor handler det om marginer og hundredeler.

Kitzbühel og Wengen er de to mest legendariske utforløypene, og seirene der henger høyt. I Kitzbühel har Kjetil allerede vunnet, men Wengen er den lengste og raskeste.

-Ja, det er et parti i Wengen hvor det går unna, sier Kjetil nøkternt.

Det er ingen overdrivelse. I denne forbindelsen vil ”å gå unna” si rundt 160 km/t hvis forholdene er bra. Det er raskt. Kanskje det er derfor han har en sponsoravtale med samme klokkeprodusent som en annen rask mann?

-Hehe, det stemmer at vi har samme sponsor, men jeg vil nok tippe at det er en forskjell på den avtalen Usain Bolt har og den jeg har. Det må jeg vel være såpass ærlig å si at jeg ikke har noen problemer med å forstå, men for meg er det uansett en perfekt avtale. Det er litt sånn at når du blir interessert i klokker er det to retninger du kan gå. Den ene er den hvor du liker klokker som er tidløse og klassiske, som Rolex, Patek Philippe og Omega. For meg ble det den andre retningen, den som kanskje oppleves som mer moderne og ikke så opptatt av historien. Hublot føles mer nyskapende og innovative, og jeg liker det de driver med. Det er noen av modellene som er litt voldsomme i størrelse, men jeg synes mange av modellene er helt fantastiske. Jeg tror at Hublot er et merke som du enten elsker eller hater.

Hublot er ganske aggressive på markedsføring og knytter til seg folk fra forskjellige arenaer som idrett, musikk og design. Stemmer inntrykket med at de er et merke som virkelig forsøker å være annerledes i en litt konservativ bransje?

-Ja, jeg er jo nysgjerrig, så dette har jeg spurt om. Den store forskjellen er nok målgruppen til Hublot, det er der jeg tror de tenker annerledes. Jeg opplever at de som velger Hublot ofte er menn mellom 30 og 50 – gjerne med en karriere de har skapt selv. De er mindre opptatt av tradisjonelle valg og kanskje ikke så preget av det vi pleier å kalle «gamle penger». Jeg må også få lov til å si at, selv om jeg elsker klokkene, det er litt ekstremt når klokkene blir så dyre at det er utenkelig for de aller fleste tørre å drømme om dem. Det skyldes selvfølgelig at det er dyrt å drive utvikling og bruke nyskapende teknikker, men også at Hublot ofte produserer små opplag av hver klokke, og at det ikke er en linje på fabrikken som produserer den samme klassikeren år etter år. Det er begrenset hvor mange klokker som kommer ut. Akkurat den siden av det synes jeg er kul, at Hublot lager den klokken det ene året og så lager de noe annet året etterpå. Det er sånn de bruker kapasiteten på fabrikken, og hele tiden jager utvikling av modeller og materialer. 

Kjetil Jansrud og alpingutta lar seg ikke stresse unødvendig, men når jobben din er å kjøre utfor handler det om marginer og hundredeler.

For Kjetil er en lang sesong ferdig, men det betyr bare at den neste akkurat har startet.

Kitzbühel og Wengen er de to mest legendariske utforløypene, og seirene der henger høyt. I Kitzbühel har Kjetil allerede vunnet, men Wengen er den lengste og raskeste.

-Ja, det er et parti i Wengen hvor det går unna, sier Kjetil nøkternt.

Det er ingen overdrivelse. I denne forbindelsen vil ”å gå unna” si rundt 160 km/t hvis forholdene er bra. Det er raskt. Kanskje det er derfor han har en sponsoravtale med samme klokkeprodusent som en annen rask mann?

-Hehe, det stemmer at vi har samme sponsor, men jeg vil nok tippe at det er en forskjell på den avtalen Usain Bolt har og den jeg har. Det må jeg vel være såpass ærlig å si at jeg ikke har noen problemer med å forstå, men for meg er det uansett en perfekt avtale. Det er litt sånn at når du blir interessert i klokker er det to retninger du kan gå. Den ene er den hvor du liker klokker som er tidløse og klassiske, som Rolex, Patek Philippe og Omega. For meg ble det den andre retningen, den som kanskje oppleves som mer moderne og ikke så opptatt av historien. Hublot føles mer nyskapende og innovative, og jeg liker det de driver med. Det er noen av modellene som er litt voldsomme i størrelse, men jeg synes mange av modellene er helt fantastiske. Jeg tror at Hublot er et merke som du enten elsker eller hater.

Hublot er ganske aggressive på markedsføring og knytter til seg folk fra forskjellige arenaer som idrett, musikk og design. Stemmer inntrykket med at de er et merke som virkelig forsøker å være annerledes i en litt konservativ bransje?

-Ja, jeg er jo nysgjerrig, så dette har jeg spurt om. Den store forskjellen er nok målgruppen til Hublot, det er der jeg tror de tenker annerledes. Jeg opplever at de som velger Hublot ofte er menn mellom 30 og 50 – gjerne med en karriere de har skapt selv. De er mindre opptatt av tradisjonelle valg og kanskje ikke så preget av det vi pleier å kalle «gamle penger». Jeg må også få lov til å si at, selv om jeg elsker klokkene, det er litt ekstremt når klokkene blir så dyre at det er utenkelig for de aller fleste tørre å drømme om dem. Det skyldes selvfølgelig at det er dyrt å drive utvikling og bruke nyskapende teknikker, men også at Hublot ofte produserer små opplag av hver klokke, og at det ikke er en linje på fabrikken som produserer den samme klassikeren år etter år. Det er begrenset hvor mange klokker som kommer ut. Akkurat den siden av det synes jeg er kul, at Hublot lager den klokken det ene året og så lager de noe annet året etterpå. Det er sånn de bruker kapasiteten på fabrikken, og hele tiden jager utvikling av modeller og materialer.

Når det gjelder å jage utvikling, la oss hoppe tilbake til alpinbakken. Det har gått en stund siden sist du stod på toppen av pallen i et utforrenn. Hva skal til for å vinne igjen?

Helt konkret -jeg må bli bedre i den siste tredjedelen av løypene. Det er der jeg har tapt. Det har ingen ting med den fysiske formen å gjøre, testene er minst like gode som før. Det er sammensatt, men en viktig faktor er hvor komfortabel du er på utstyret. Alt kan stemme når du står på start, du har overskudd, utstyret er topp, tenningsnivået er riktig, du har erfaringen og likevel vil kurven dale underveis i løypa. Når det skjer må ting fortsette å flyte like bra, og at selv om du får en dipp og kanskje blir sliten så stemmer det fortsatt. Det er her de minste detaljene plutselig dukker opp, når du begynner å bli sliten, mister litt av fokuset, da kan plutselig utstyret som føles bra når du har overskudd kanskje ikke være perfekt likevel. Det er så små marginer at det er vanskelig å forklare. Det er nok også et eller annet med aerodynamikken. Analysene viser at Aksel og Beat Feuz, som er de to som har vært veldig gode i år, har fanget mindre luft enn meg. Det kan være noe så marginalt som en liten justering med armen når jeg er litt i ubalanse. I 120 km/t så er det et par tiendeler før du rekker å tenke deg om, og når du blir på etterskudd må du først ta inn igjen det du ligger bak, så utligne farten og kjøre raskere. Det er ikke så enkelt, men jeg vet hva jeg har å jobbe med.

Det betyr at vi som følger med kan slappe av og at du vet hva du skal gjøre for å stå øverst igjen?

Ja, jeg tror det, men det er også en fare å forkaste noe du har gjort. Du kan jo risikere å kaste noe som er bra. Det er en utfordring å vite nøyaktig hva som er riktig. Derfor tar slike justeringer ofte lang tid, vi skynder oss langsomt. Sommertreningen er også en del av dette bildet. Hvis jeg gjør en bestemt øvelse, og blir sterkere i en posisjon, så kan det ubevisst påvirke stillingen min på ski også. Det er slike ting vi ser på nå. Vi skal sørge for at det blir optimalt. Alle gjør litt feil hele tida, og er du litt i ubalanse så blir du fort bak. Det perfekte løpet finnes ikke, og hvert enkelt løp er dynamisk og ting skjer veldig fort. Det handler ofte om å gjøre færrest mulige feil.

Dere er jo en gjeng som stort sett virker utrolig harmoniske og samkjørte. Hvor viktig er egentlig laget for at dere skal lykkes som individuelle utøvere?

Rent sportslig så er det alltid noe å lære av andre, og det er vi gode på. På dette nivået er det noe å plukke opp uansett om du er helt fersk eller har masse erfaring. Det er alltid noen som er bedre enn deg på et eller annet. Vi har mange dyktige folk på laget, og stort sett har vi de samme ambisjonene og jobber mot de samme målene. Det gjør at vi alle sammen er der for å bli bedre. I løpet av en sesong har vi 250 dager på tur, og det er ganske kjipt hvis vi ikke trives sammen. Det er ikke alle dager som er solskinn, men det er mye motivasjon i at alle på laget forstår at det sosiale også må fungere. For meg så er kombinasjonen av at det er bra sosialt, og den strenge og offensive justisen vi har på det sportslige en fin blanding. Dynamikken fungerer bra hos oss, og vi klarer å unne hverandre suksess fordi vi føler at vi har en liten del av den alle sammen. Mitt bidrag inn i gruppa gjør alle litt bedre, og det virker begge veier. Vi hjelper hverandre uten at det ligger et krav eller forventninger om å få noe tilbake, men vi vet at det kommer tilbake uansett. Det er mulig å forklare det, men jeg tror du må oppleve at det går begge veier. Noen ganger byr du på deg selv, mens andre ganger får du tilbake. Da blir det til slutt uinteressant om du er i minus eller pluss. Det er viktig for oss at når du først er på laget, så er du på laget, da er det åpne armer og full tillit fra dag én. Det kommer selvfølgelig med et ansvar, og jeg tror det gir en trygghet selv om det kan være tøft.

«Det viktigste er at jeg gleder meg over klokker, og at det ikke er tilfeldig hva jeg velger. Det er også bra å se at trenden med mekaniske klokker og håndverket består».

Det virker også som om mange av dere er ekstremt fokuserte når det kreves, men i det øyeblikket dere går ut av konkurransemodus er dere veldig avslappet. Er det noe som er et bevisst valg?

Min erfaring er at et liv hvor du blir veldig glad og veldig lei deg hele tiden er utrolig slitsomt, både for deg selv og alle rundt deg. Derfor tror jeg at det er bra å ha en kurve uten de største utslagene. Men det er klart at noen ganger koker det nok mer i toppen enn det kan se ut til. Likevel tror jeg at flere på laget har gjort denne erfaringen, og vi oppleves nok som ganske rolige. Vi holder det på det jevne, det er bra for meg og også bra for laget. Vi skal tåle at det både går bra og dårlig.

En ting som er nesten uforståelig for oss utenforstående er å se utforkjørere før start som med lukkede øyne visualiserer hele løypa, hver eneste lille kurve og kul, og hvis noen tar tiden er det ofte bare er noen små sekunder fra den tiden dere til slutt kjører på. Hvor mange utforløyper har du lagret i hukommelsen?

Alle, jeg kan alle utforløypene. Det er små variasjoner fra år til år, men de husker jeg også. Jeg kan for eksempel kjøre utforløypa fra OL i Vancouver nå, den sitter. Det er litt fascinerende, jeg er ikke sikker på at jeg hadde vært like god hvis jeg skulle pugge til en eksamen. Før et renn går du gjennom løypa igjen og igjen. Løypene lagrer seg og jeg blir nok aldri kvitt dem – det er en blanding av både det fysiske og det mentale. Du husker det og det sitter i kroppen. Det kan godt hende at jeg om noen år sitter på gamlehjemmet og fortsatt kan kjøre Kitzbühel.

Er den fintfølende sansen for tid bare knyttet til utforløyper, eller gjelder det for andre ting også?

Det har jeg ikke tenkt over, og jeg vet ikke helt. Vi er gode til å visualisere, og en av de viktigste egenskapene i Super G er å vite hvor stor farten blir i de forskjellige partiene. Det er helt avgjørende for å sette sammen et godt løp. I utfor får vi lov til å kjøre treningsomganger, så det er litt annerledes. Du må ha erfaring og være smart nok til å lese løypene og beregne presist, men om følsomheten for hastighet og tid automatisk kan overføres til andre situasjoner vet jeg ikke. En annen viktig følelse er om det har gått bra eller dårlig, og det vet jeg som regel når jeg passerer mållinja. Det verste er de gangene jeg tenker at dette var skikkelig bra, for så å oppdage at jeg ligger langt bak. Det er den store skrekken, for da aner jeg ikke hvor jeg gjorde feil.

Kjetil tar en liten tenkepause og en bit av den nybakte kanelbollen før han fortsetter.

Det handler ofte om flyt, og for å gå over til klokker igjen så er det også en likhet mellom de to verdenene. Flyten i et mekanisk urverk er så presist, det er fascinerende at det nesten ikke er avvik. Presisjonen, detaljene, håndverket og ikke minst hvor nøye alle delene er satt sammen. Det er noen som designer den helheten, og når du vet at alt som skal til for å velte lasset er et lite støvkorn så sier det seg sjøl at dette også handler om å ha kontroll og at det ikke er rom for feil. Den største likheten er kanskje at det jeg driver med heller ikke bare skal fungere, men det skal fungere helt perfekt. For å holde på med ting på et slikt nivå kreves det lidenskap. Da jeg besøkte Hublot-fabrikken var det en av de tingene jeg la merke til med en gang – alle var så utrolig lidenskapelig opptatt av klokkene.

Vi er enige om at klokker er en lidenskap, og hvis du skulle lage det perfekte set up, hva ville innholdet i det klokkeskrinet vært?

Å nei, det er vanskelig. Jeg gleder meg egentlig bare over at jeg er så utrolig privilegert som får lov til å velge meg klokker, og er veldig fornøyd med de to jeg har. Det er likevel slik at når du er bitt av basillen blir det aldri nok, men jeg forsøker å være litt nøktern oppe i det hele. I det ultimate klokkeskrinet ville det nok være en Hublot Techframe Ferrari Tourbillon. Den er jo sykt dyr, så foreløpig er det en drøm. Den nye Hublot Big Bang Alps er en klokke som ligger mitt hjerte nært, så den er nok der, med en nøytral skinnreim.

Det viktigste er at jeg gleder meg over klokker, og at det ikke er tilfeldig hva jeg velger. Det er også bra å se at trenden med mekaniske klokker og håndverket består. Hublot har nok fylt en nisje som handler om eksklusive materialer, og de har satset ganske hardt på klokker som skiller seg ut og utfordrer bransjen. Jeg er jo ikke veldig bling-bling av meg som person, men likevel er jeg nok del av en generasjon som kanskje har en bredere oppfatning av hva klokker er og skal være. Vi er kanskje mer åpne for å tenke nytt, og for meg er det en historie med Hublot også selv om det ikke handler om månelandinger. Det handler mer om design, utvikling og annerledes materialvalg, men likevel basert på tradisjoner og håndverk. Detaljnivået som skal til for å få klokker til å fungere i årevis, nesten som en liten evighetsmaskin. Klokken har blitt bygd, noen har skrudd den sammen for hånd og lagt sjela si i den. Akkurat det kan jeg kjenne meg igjen i, sier Kjetil Jansrud og smiler. Utenfor er sola i ferd med å smelte vekk vinteren og Kjetil går ned i styrkerommet for dagens andre treningsøkt i jakten på å få marginer og hundredelssekunder i sin favør neste vinter.

Tekst: John Rørdam Foto: Rune Bendiksen/Palookaville

På armen har Kjetil sin Hublot Big Bang Aerobang Carbon, og hjemme ligger en Blue Classic Fusion.