Joakim Bjerke viser mer enn gjerne frem det nye og utvidede verkstedet hos Urmaker Bjerke i Nedre Slottsgate.

Tekst: John Rørdam

Foto: Einar Aslaksen/Pudder Agency

Nye maskiner, utvidet kapasitet og arbeidsplass til hele åtte urmakere i lyse og moderne lokaler. Det er god stemning selv om lokalene er kliniske og fri for alt annet enn det som er absolutt nødvendig. Demonterte klokker ligger sirlig plassert under små glasskupler godt beskyttet mot støv, mens klokker som testes sviver rundt på windere som er hakket mer avanserte enn det selv de aller fleste klokkeentusiaster har hjemme.

– Nå har vi en god blanding av erfarne og ferske urmakere, og vi ser jo at det er gunstig. Noen ting kommer av lang trening, og særlig de med rutine jobber litt mer effektivt. Det går gjerne på at de gjør mange operasjoner rasjonelt og parallelt, sier en fornøyd Joakim Bjerke.

– Verkstedet er viktig og skiller oss ut fra alle andre. At vi har investert mye i et stort og topp moderne verksted er også et bevis på at det ikke er interessant for oss å bli en butikk med bare salg. Vi mener at helheten og prosessen med å følge klokkene gjennom et langt livsløp er like viktig som å selge klokker.

Joakim er ikke villig til å gå så langt som å si at Urmaker Bjerke tar ansvar for bransjen når det gjelder å sørge for kvalifiserte urmakere i Norge.

– Nja, vi er i hvert fall en bidragsyter, men det viktigste for oss er at vi er en attraktiv arbeidsplass for talenter. Vi har, særlig med de nyutdannede urmakerne våre, vært delaktige hele veien. Helt fra å vekke interessen til å støtte dem gjennom utdanningen og helt til de kommer tilbake for å jobbe på verkstedet vårt.

Urmakeryrket har i takt med den økende klokkeinteressen hatt en liten renessanse. I dag er yrket preget av prestisjefylte utdannelser ved skoler i Stockholm, London eller Sveits. Det er nye materialer og løsninger og langt mer high tech enn det var tidligere. Den enorme klokkeinteressen har ikke bare ført til at det er mer enn nok å gjøre på verkstedet, men også til å gjøre urmakeryrket til et mulig alternativ for alle som lar seg fascinere av presisjonsinstrumentene som måler tiden mekanisk. Selv om Joakim Bjerke kikker inn på verkstedet og bekrefter at det nok var grovere og mindre finmekanikk tidligere.

– Det nye verkstedet minner mer om et laboratorium enn slik jeg innbiller meg at det var i gamledager. Da ser jeg for meg mørke og støvete bakrom eller kjellerlokaler hvor urmakerne satt ved benken opplyst av enslige arbeidslamper og balanserte askebegre ytterst på bordplaten. Det er en helt annen profesjonalitet nå og alle urmakerne våre har god utdannelse og spesialisering fra kurs hos fabrikantene. Vi får ikke lov til å utføre reparasjoner og vedlikehold helt uten videre, og de kjente klokkemerkene stiller strenge krav til både hvem som gjør det og hvordan det skal gjøres.

Joakim fremhever at det alltid har vært helt uaktuelt for Urmaker Bjerke å bare være en forhandler.

– Jeg synes det er viktig at vi har fagfolk og kunnskap om det vi faktisk selger, det er jo produkter som er ment å vare lenge. Vi ønsker å stå for kvalitet og da er det en selvfølge at vi har et eget verksted med flinke urmakere som kan ta seg av den håndverksmessige delen. Det er også et poeng at det handler like mye om yrkesstolthet som god service, sier Joakim Bjerke.

En av urmakerne med både yrkesstolthet og lang fartstid er Loi Vinh Tran. Han kommer opprinnelig fra Vietnam og har vært i Norge i 40 år. Loi var allerede utdannet urmaker da han kom, og etter ti år i Norge begynte han hos Urmaker Bjerke.

– Jeg har lang erfaring, og det er klart at jeg kan jobbe i et høyt tempo. Det handler både om at jeg ikke bruker lang tid på å forstå hva som er feil, og ikke minst at jeg har rutiner som gjør at jeg kan jobbe med mange klokker på en gang. Da kan jeg gjøre de forskjellige prosessene mer effektivt.

Loi er veldig fornøyd med de nye lokalene og med de oppgraderte poleringsmaskinene forteller han at de nå kan være enda mer effektive, men fortsatt levere den samme høye standarden som hos klokkeprodusentene.

– Nå har vi fått flere rensemaskiner og to poleringsrom, noe som betyr at vi kan jobbe uten å måtte vente på ledige maskiner.

På spørsmålet om det finnes yrkesskader som rammer urmakere etter mange år i yrket, rister Loi på hodet og ler så skuldrene rister. Loi ler mye, og kanskje det er en god egenskap å kunne riste litt løs i skuldrene for en som sitter timevis bøyd over mikroskopiske skruer og akslinger som er tynne som hårstrå. Han synes fortsatt at jobben er like morsom som da han begynte, og han mener hemmeligheten er enkel.

– Du må være interessert, du må ha glede av å løse problemene. Jeg har utdannelse fra Patek Philippe og Rolex, men jobber også på Breitling, Omega eller egentlig på hva som helst. Jeg liker best å bare sitte uten at noen forstyrrer meg, men jeg er jo egentlig pensjonist. Jeg blir 68 i desember, men jeg blir gal hvis jeg skal sitte hjemme, det blir for kjedelig. Jeg holder ut noen år til hvis de vil ha meg, sier Loi.

Heldigvis er det ingenting som tyder på at Loi Vinh Tran må kjede seg med det første. En av de ferskeste kollegaene til Loi, og i motsatt ende av erfaringsskalaen finner vi Magnus Pettersen Gjestvang: Han har nettopp avsluttet utdannelsen på WOSTEP i Sveits, der bare 8 av nesten 600 søkere kom inn. Litt mindre erfaring behøver med andre ord ikke å bety at kvalifikasjonene mangler.

– Nei, jeg føler ikke det. Jeg er både kvalifisert og mer kunnskapsrik enn da jeg dro. Det er fortsatt en spennende jobb, og det er en god blanding her på verkstedet. Det er den erfarne gjengen og så er det tre av oss litt ferskere urmakere. Det er jo likevel klart at selv om jeg har gått på en intensiv skole i to år så er det fortsatt mye å lære, særlig når det kommer til å få gode rutiner på å utføre service. På skolen handler det mye om de grunnleggende tingene, vi hånddreier deler, lager egne balansefjærer og bygger vår egen klokke fra bunnen av. Mye av tiden på skolen gikk med til det, lage deler og finishere for hånd. På verkstedet er jobben helt annerledes, og derfor er det fint å ha sånne som Loi eller de andre veteranene her, de kan alle triksene i boka som er verdt å kunne.

Selv om verkstedet er preget av orden og ryddighet så kan det likevel virke kaotisk når det ligger seks forskjellige demonterte klokker på en urmakerbenk. Alt er selvfølgelig sortert, ordnet og beskyttet mot støv, men det er likevel ufattelig mange små deler som urmakerne skal ha kontroll på.

– Det var en overgang. Jeg må ha en ryddig arbeidsbenk, og på skolen var det greit, men her er systemet slik at vi ofte jobber på flere klokker samtidig. Det går bedre etterhvert, men jeg må venne meg til å ha benken full.

Magnus mener at den grundige utdannelsen har gitt ham en grunnleggende og nødvendig forståelse av klokkene han jobber med, men at det hver eneste dag er nye erfaringer han tar med seg.

– Jeg blir jo også mer og mer kjent med de vanligste kaliberne. Det blir mye Rolex, men jeg skal snart på kurs hos Hublot og har begynt å forberede meg på det. Ellers jobber vi, som Loi sier, på de fleste merkene vi forhandler. Uansett hvordan dagen blir er det en luksus å komme på jobb i et slikt verksted. Jeg er nyutdannet, men har sett nok av industrien i Sveits, både hos små urmakere og på store klokkefabrikker, til å vite at vi har en fin arbeidsplass. Alt vi trenger av verktøy, lyse og gode lokaler og ikke minst flotte folk. Det er viktig i hverdagen, sier Magnus.