Elitefotballsjef Lise Klaveness tar oss imot på et lite glamorøst kontor på Ullevål Stadion, utsikten er også nøktern og ut mot T-banen og ikke mot den grønne gressmatta som kanskje ville vært naturlig for en med direktørtittel.

Tekst: John Rørdam

Foto: Einar Aslaksen/Pudder Agency

KLAVENESS HENTER IKKE KAFFE i maskinen som står rett utenfor kontoret, men i etasjen over der kaffen er bedre. Det gir henne samtidig muligheten til å levere et par kjappe beskjeder og svare på et spørsmål eller to på veien.

– Vi har alltid et eller annet lag ute på reise, og det er alltid et eller annet som må ordnes eller fikses, sier Lise unnskyldende og setter fra seg kaffekoppene.

– Stressende?

– Ja, men det er mest gøy og spennende, og jeg er heldig som jobber med utrolig dyktige kollegaer som er blant de fremste på sine felt. Det er et kjennetegn for fotballbransjen generelt, at den er litt kaotisk. Det er mange flere enn det du tenker på som har interesser i lagene og fotballen. Det viktigste er spillerne og støtteapparatene. Over der har vi styrer. Det er ligaforeninger, trenerforeninger, publikum og alle mulige forskjellige folk som har gode ideer, tanker og innspill som vi gjerne vil høre på.

Lise har erfaring fra et langt liv i fotballen, og er fullstendig klar over at hun har tatt jobb i en bransje hvor over halve Norge er eksperter. Akkurat det kan umulig ha kommet som en overraskelse?

– Nei, men det er også på et seriøst plan mange som vil ha en posisjon rundt landslagene eller i fotballforbundet. I tillegg er det sponsorer som skal ivaretas. Det er nok graden og mengden av ting som er uforutsigbare som er den største forskjellen fra tidligere jobber jeg har hatt. Det hører jo med til historien at jeg har jobbet lenge som advokat, og det er heller ikke en jobb som er preget av forutsigbarhet.

 – Mesteparten av livet ditt har du jo selv vært en del av et fotballag, er det ting i lagspillet som du bruker og overfører direkte til arbeidslivet?

– Ja, det er det nok, men det er enormt stor forskjell på å være fotballspiller og elitedirektør. Jeg ser jo fortsatt på meg selv som en fotballspiller, det vil jeg alltid gjøre, og det gjør det litt vanskelig å si nøyaktig hva jeg bruker og hva som bare er meg. Både i denne jobben og tidligere jobber har jeg alltid følt veldig sterkt at jeg er en fotballspiller. Jeg tenker jo på fotballen som veldig nyttig. Det er læring i å drite seg ut, unne andre suksess uten at du må ned i kjelleren selv, du lærer å tape og ta emosjonelle nederlag. Alt det gjør vi jo på jobb også, men i fotballen er det så konkret. Spiller du dårlig blir du satt ut av laget. Bommer du på en straffe så ser alle det. Det er ikke en god arena hvis du tar ting inn over deg, noe som jeg tidlig i karrieren ofte gjorde. Det er klart det er mye erfaring i å stå i slike situasjoner. Det er jo et paradoks at jeg som har jobbet som advokatfullmektig og tingrettsdommer, og det er nok av triste og vanskelige saker, likevel føler sterkest på de gangene det har gått i dass på banen. Fotball betyr jo egentlig ingenting i det store bildet, men likevel er følelsen av å være i løvens hule så overveldende. Erfaringen som spiller gjør jo at jeg har en større forståelse for spillernes krav selv om det for utenforstående kan virke som en urimelig krevende gjeng.

NÅR DETTE MAGASINET GÅR I TRYKKEN er det fortsatt kamper igjen av kvalifiseringen til EM. Det er mange som fortsatt håper å endelig se landslaget i et sluttspill igjen. Hva tror elitefotballsjefen om mulighetene for det?

– Jeg har slutta å tro noe som helst. Vi har en god mulighet, og vi vurderer jo hva sjansene er. Det som er mest frustrerende er at jeg mener vi har et godt lag, og da blir jeg fortvilet hvis det ikke går veien. Det er jo kjernen i fotball, at det uansett betyr noe og gjør oss både glade og triste.

En ting det var grunn til å glede seg over i sommer var jo VM. Norges kvinnelandslag ­spilte strålende fotball for fulle tribuner og ­hundretusenvis av TV-seere. Hvordan skal vi klare å øke engasjementet her hjemme også?

– Det skjer jo noe nå på klubbnivå. Vi ser at de store klubbene i utlandet går foran, men for å skape engasjement må det stå noe på spill. Det må være en emosjonell grunn for å gå på kamp. Det handler om historie og relasjoner til lag, og det står noe på spill når Norge er på banen. Det er alltid mye følelser og nostalgi knyttet til det å se fotballkamper, og det må vi være bevisste på. Vi må få klubbfotball til å bety noe for mange. Der har vi noe å jobbe langsiktig med i kvinnefotballen, og det er jo ikke slik at vi mangler utfordringer i herrefotballen heller. Det er alltid fokus på den siste prestasjonen, men kjernen ligger sam­tidig i å heve blikket og se framover.

– Den kortsiktige løsningen er vel bare å score mange mål og vinne kampene. Det er vel noe du som en gammel måljeger kan kjenne deg igjen i?

– Så enkelt er det dessverre ikke. Det var det ikke for meg heller, og målene kom ikke tidlig i karrieren. Jeg var mer opptatt av å drible og var egentlig veldig ineffektiv. Noe av utfordringen var at jeg alltid har blitt motivert av andre aspekter ved spillet. Jeg husker nesten ingen av målene, det var ballen og det jeg kunne gjøre med den og hva jeg kunne oppleve sammen med laget som var viktig. Jeg var veldig glad i ballen, likte kombinasjonsspillet og kjenne at det var teknisk utvikling. Jeg jaget etter den perfekte følelsen, og den involverte ikke nødvendigvis mål som sluttprodukt. Jeg skjønte jo etter hvert at målene ble viktig hvis jeg skulle ha så mye ball og være så involvert i spillet som jeg ønsket. Som person er jeg analyserende, men som spiller var jeg enkel. Det var tiltrekningen til ballen og leken alt dreide seg om. Litt primitivt vil noen si, men det er noe ekte med det. Jeg liker rett og slett ball og klarer fortsatt ikke å gå forbi en uten å kjenne dragning. Det er litt som en hund, sier Lise og ler høyt av sin egen beskrivelse om det spesielle forholdet før hun får et litt drømmende blikk.

Avslappet forhold til tid: Lise mener at en drømmeklokke må være en hun arver og har et emosjonelt forhold til. Det kunne gjerne vært en Rolex Submariner.

DET ER MANGE GRUNNER til å se framover med optimisme, og Lise framhever at det gror mange talenter i norsk fotball. Nye generasjoner med spillere kommer som et resultat av systematisk satsning og foredling, og i tillegg noen som skiller seg ut med rått naturtalent.

– Jeg blir glad av Martin Ødegaard. Det er da du ser hvor elegant fotball kan være. Det er den absolutte forståelsen, og han har de tekniske detaljene bare de som vet hva de ser etter får øye på. Caroline Graham Hansen når inn i hjertet mitt. På kamper med slike spillere må jeg jobbe for å se kampen og ikke bare følge en spiller som fascinerer meg. Det er så interessant å se alle detaljene, mottakene, ballberøringene og alle bevegelsene jeg vet det ligger hundrevis av timer med trening bak for de fleste, og et utrolig talent for noen få.

Både som elitefotballsjef og ekspertkommentator er du kanskje lei av å få spørsmål om hvordan det er å være den som går foran og baner vei blant testosterontunge menn, eller er det litt som å ta de tunge løpene når du egentlig er ganske sliten, men vet at du må ta dem likevel?

– Jeg har aldri hatt det fokuset, så det har aldri vært bevisste valg. Jeg har jo vært profesjonell spiller og ekspertkommentator var jo også jobb, men jeg har likevel alltid sett på det som hobby. Det er jo advokat jeg er og det som har vært jobben min. Og det å bryte barrierer har jeg aldri styrt mot, men når jeg først har tatt de valgene så er det et poeng å normalisere. Jeg synes jo likestilling har en stor verdi, og når jeg først har fått posisjonen blir det litt som å ta en for laget. Det er to sider av det spørsmålet, og ja, det er fortsatt steg å ta for kvinner i fotballverdenen, men på den andre siden har jeg aldri følt at noen har stengt noe for meg. Det er mer en følelse av at kompetansen og troverdigheten har vokst når jeg har levert, og blitt spilt god av konstruktive kollegaer rundt meg. Barrierene blir heldigvis lettere å bryte, så kanskje jeg vil bryte nye, men jeg vil i så fall gjøre det uten å ha det som et konkret mål.

 – Du er utdannet jurist og har en master i rettsvitenskap, og utdannelsen tok du samtidig som du spilte på høyeste nivå på klubb og landslag. Betyr det at du er usannsynlig strukturert og disiplinert?

– Ja, jeg er jo disiplinert og alle løp krever det. Å ha evnen til selvpisking er nok noe som kreves av alle som driver med idrett på et høyt nivå. Samtidig er jeg et veldig distre menneske, og jeg har jo alltid gjort ting på min måte. Det var ikke slik at jeg møtte på lesesalen til faste tidspunkter, og jeg er nok strukturert på en abstrakt måte. Jeg kommer som regel med håret til alle kanter og glemmer gjenstander overalt. Jeg har aldri funnet igjen en notatbok i hele mitt liv. Jussen er jo et menneskeskapt system som er konstruert slik at vi skal forstå det rent logisk, men den typiske advokaten, sånn som folk ser i TV-serier, er neppe meg. Juss er stram struktur som bygger på fakta og kunnskap, men likevel er det det intuitive som fascinerer. Det er det spillerommet du leter etter. Det kan nok være ganske likt fotballen.

 – Med familie, to barn og en jobb som kanskje krever et engasjement og en innstilling som drar seg ut over en ni til fire holdning. Hvor mye kjenner egentlig en elitefotballsjef på tidsklemma?

– Jeg kjenner på den i aller høyeste grad. Tid er en knapphetsressurs, og jeg har alltid kjent på det. Den følelsen av at hvis du knipser så er ungene store, og sånn er det faktisk. Den følelsen er ekte, og kanskje litt forsterket av en mulig førtiårskrise. At kvantitet er kvalitet i forhold til ungene er noe jeg plager meg selv med. For å være helt ærlig så er det ikke gøy å leke med Lego, men det er jo der du finner ungene. Du finner dem ikke i en litt fraværende samtale om det har skjedd noe på skolen, mens du samtidig er på mobilen og har hodet et annet sted. Jeg må jo innrømme at det er utfordrende for en som alltid har noe som brenner på hjernen. Derfor er jeg opptatt av først og fremst å være mor, men samtidig så blir jeg utrolig oppslukt av jobben. Jeg er både min egen fiende og venn i den spagaten.

Tidsdimensjonen inni meg er veldig relativ, og jeg er veldig dårlig på å ha et realistisk forhold til tid.

NÅR EN FOTBALLSPILLER har nådd 25 landskamper blir det delt ut gullklokke, og Lise med sine 73 kamper for A-landslaget fikk den fortjente klokken med god margin. Hun tenker på gullklokken som en fin og symbolsk ting, men sitter den ofte på håndleddet?

– Grunnen til at jeg vanligvis ikke bruker klokke henger sammen med at jeg er distre. Alt som skal av og på kroppen har en tendens til å forsvinne. Det er tapt gods, og jeg er veldig lite materialistisk på den måten. Kroppen min føler ikke verdien, og jeg behandler ofte ting på en måte som kan virke skjødesløst. Derfor har jeg alltid med meg sekk, også på kontoret. Det høres sikkert banalt ut, men i sekken har jeg PC, pass og alt mulig. Det er et system som er konstruert slik at jeg ikke skal glemme ting. Alt skal opp i sekken hver gang jeg flytter på meg. Klokke har jeg nesten gitt opp, jeg kan ha ringer og smykker som ikke skal av og på, men alt som jeg tar av meg forsvinner på et eller annet tidspunkt.

– Du har en hverdag som er en kabal av avtaler, møter og tidsfrister som skal overholdes. Hvordan er egentlig ditt forhold til tid?

– I denne jobben er jo tidsstyring veldig viktig, og det er en av mine største utfordringer. Tid glipper og er noe jeg alltid har kjempet for å holde fast i. Jeg kan si til min samboer at jeg er hjemme om fem minutter, men så går det plutselig to timer. Likevel kan jeg ha følelsen av at det bare har gått de fem minuttene. Tidsdimensjonen inni meg er veldig relativ, og jeg er veldig dårlig på å ha et realistisk forhold til tid. Tid er jo abstrakt, og noe jeg kanskje fortrenger. Den filosofiske siden av tid, som tidens elv, liker jeg heller ikke i å tenke på. Det er noe med at alle jeg er glad i er i den elven. Jeg synes vel egentlig at tid er ganske brutale greier.

– Det er kanskje litt problematisk for en som ikke liker at tiden ubønnhørlig tikker å tenke seg en drømmeklokke?

– Hvis jeg skulle hatt en drømmeklokke så måtte det ha vært en klokke jeg hadde arvet. Jeg må ha en emosjonell forankring til ting for å klare å ta vare på dem. Jeg er veldig sentimental og nostalgisk så da hadde jeg hatt et annet forhold til den. Klokker betyr jo noe for meg også, og jeg vet at det betyr noe for samboeren min. Jeg synes klokker er en fin gave. Det er fint å få også, men da må jeg la den ligge et trygt sted. Vi driver jo alle på hvert vårt vis og baler med tiden, og derfor synes jeg en klokke er en fin og symbolsk ting. Egentlig har jeg nok større problemer med tiden enn med klokkene.