Odd Magnus Williamson er en type du legger merke til, også før du oppdager at han ikke er plagsomt beskjeden på egne vegne. Akkurat det har en forklaring, men først må han ha mat.

Tekst: John Rørdam
Foto: Einar Aslaksen/ Pudder Agency

JEG GÅR FOR EN ENTRECÔTE. Kjøtt, Cola Zero og kaffe. Jeg rakk ikke frokost.

Det er hektiske dager?

– Ja, vi er midt i en filminnspilling for Netflix, «Ragnarok», det er ikke hemmelig, men vi får ikke lov til å snakke så mye om det. Det ligger jo litt i navnet at det er en viss norrøn stemning på settet. Mannen bak er Adam Price, han som lagde «Borgen». Så nå har jeg pendlet mellom Oslo, København og Odda. Det er en fantastisk location, og for meg var det litt som å komme hjem. Det ble oppslag i lokalavisen, «Odda i Odda», og mange selfies. Odda Bedehus, Odda Ungdomsskole og Odda ditt og datt. Jeg tror det er slik det føles å være Kim Jong-un, å gå rundt i en verden som er bare deg. Landet er meg. Så det holder jeg på med, og samtidig skriver jeg på «What is Love» som kommer på Oslo Nye Teater til høsten. Det blir bok også.

 

Det stod i en avis at du forventet å få Nobels fredspris og Nobels kjemipris, men bok? Du nevner jo ikke litteraturprisen? Hva skyldes den overraskende beskjedenheten? – Nei, den får jeg ikke. Det skyldes nok at jeg rett og slett ikke er sååå god til å skrive litterært. Der er jeg ydmyk, så den forventer jeg ikke, men det kan selvfølgelig skje.

 

ODD MAGNUS, ELLER ODDA som det er mer vanlig at han blir kalt, har en egen evne til å gjøre deg usikker på hva han egentlig mener og hva som er ironi. Det meste blir lagt fram med så mye seriøsitet og overbevisning at det er mulig å lure litt. Nå hevder han å sitte på dynamitt, like kraftig som det Nobel fant opp i sin tid. – Det er sprengstoff, jeg har funnet en ting som jeg mener er revolusjonerende. Det er en revolusjonerende nevrologisk teori, og jeg mener at teorier på langt mer brokete grunnlag enn denne har ført til store oppdagelser.

 

Nå er du seriøs?

– Ja, ja, nå er jeg dønn seriøs. Jeg leste drømmeboka til Freud, og i forordet beskriver han øyeblikket hvor han skjønner hva underbevissthet er.  Han og en venn sitter på en kafé i Berlin og drikker kaffe, og plutselig er det helt klart; «Aha – nå forstår jeg hvorfor vi drømmer». Så sprinter Freud hjem og begynner å kartlegge og skrive. Akkurat en sånn åpenbaring hadde plutselig jeg under arbeidet med dette stykket. Det snudde om på det meste, jeg jobbet jo i utgangspunkt punktet med en kommersiell humorforestilling. En romantisk komedie om kjærleik.

 

Din kjærleik?

– Ja, både om min kjærleik, men også Haddaway sin, det var han som kom med tittelen. Det er både om han og meg. Haddaway, for alle som ikke husker ham, hadde sin gigahit i 1993, og det ble vel strengt tatt med den ene låta.  Jeg har gjort mye research for å komme til bunns i hvordan kjærlighet egentlig funker. Det ble nesten som en oppdagelsesreise, og jeg ble helt hekta. Inne i mitt hode opplevde jeg det nesten slik jeg tenker at Erling Kagge hadde det når han gikk alene til Sydpolen eller Mount Everest. Helt alene gikk jeg også inn i et landskap dypt inne i meg selv, et sted jeg ikke følte meg trygg eller komfortabel. Å være mann og tvinge seg selv til å finne sin innerste pol for å se om det er liv der? Det er som når Kagge oppdager at selv om det er kaldt og øde så er det lille som er der utrolig vakkert.

Odda på lånt Triumph Bonneville. Hans egen custom-made Speedmaster var foreløpig ikke klar for sommeren.

Odd Magnus Williamson er aktuell med sin egen forestilling «What is Love» på Oslo Nye til høsten.

ODDA MENER at dette siste prosjektet har forandret ham som menneske, og at den nye utgaven av Odda er langt bedre enn den forrige versjonen. Det var slett ikke planlagt.

– Jo mer jeg jobbet med stoffet – jo mer interessant ble det. Hvordan er vi programmerte? Hva er emosjonell intelligens? Hvordan fungerer vi egentlig sammen? Det som var ekstra fascinerende var å forsøke å finne ut hva som lugger. Hvordan er det mulig å være stormforelsket og etter noen år føle avsky for det samme mennesket? Det må jo være en eller annen feil i hvordan vi er skrudd sammen siden 50 prosent går fra hverandre. La oss si at bare halvparten av elevene ikke fullførte skole gangen, da tipper jeg vi hadde forsøkt å finne ut hvorfor. Samlivsbrudd ser det ut til at vi bare aksepterer uten videre interesse, og det er skikkelig rart. Hvorfor forsøker vi ikke å finne ut om det finnes en nevrologisk grunn til at kjærlighet blir så vanskelig?

 

ODDA HAR I LIKHET MED DE FLESTE opplevd at forhold alltid begynner med noe som er veldig bra, men som ikke er holdbart i lengden. Spørsmålet er jo innlysende – hvorfor varer ikke kjærligheten som er så sterk? – Ja, det er det som er greia, men noen får det jo til. Hva er grunnen til det? Den grunnen har jeg funnet. Jeg har oppdaget systemfeilen. I all beskjedenhet mener jeg at jeg har hacket kjærligheten. Rett og slett. Det kan jeg ikke si noe mer om nå, men se forestillingen og les boka til høsten.

 

Det er ikke småtteri. Du går bevisst for størst mulig fallhøyde?

– Når jeg går høyt ut ligger det også en forpliktelse til å gjennomføre. Da må jeg stå i det. Det er ingen vei tilbake. Prosjekter må ha fallhøyde. Jeg tror det var Magdi fra Karpe som sa noe smart om det, at en investering ikke er en investering før det er noe ordentlig å tape. Har du satset mye, jobber du også mer for å lykkes. Jeg skjerper meg og jobber knallhardt hvis konsekvensene er store. Det er en fordel at jeg har arvet en devil-may-care-holdning fra faren min, det fører på noen områder til et ukonvensjonelt liv. Det er noen ganger humpete for alle rundt, men det er jo gøy med litt turbulens. Forresten, skal vi ikke snakke om klokker?

Odda orker ikke å velge, han går for få, men enkle ting med god kvalitet.

Jo, har du noen oppdagelser når det gjelder klokker også?

– Faktisk. En observasjon som jeg har gjort på mange filmsett. For alle som ikke kjenner til det så er det på et filmsett ekstremt mange fagfunksjoner og mennesker klemt sammen på et bittelite sted. Gjerne i en liten toroms leilighet med 30 vidt forskjellige typer folk. At det er bra kvalitet på disse merker du når det er lite lyd, og at alt utstyret blir flyttet uten at du får det med deg. Det er akkurat som et pent urverk hvor alle delene fungerer knirkefritt sammen. Når det er dårlig kvalitet på teamet blir det knirk, og da oppstår det forsinkelser. Det er kanskje en klisje, men det kan absolutt sammenlignes med et urverk. Jeg elsker å bare se på når folk jobber og ting glir inn i hverandre. Bittesmå tannhjul som alle er like viktige. Alle funksjoner er like viktige, alt stopper hvis bare én av dem ikke funker. Når jeg sitter sånn og ser på en omrigg på et filmsett tenker jeg at det er litt som en urmaker som stirrer fascinert inn i et urverk.

 

Det var vel mer en allegori om klokker, er det mer håndfaste ting som vekker interesse?

– Mitt første forhold til klokker startet i barnehagen, og det var en eller annen som hadde fått en klokke som var vanntett. Vanntett til 100 meter. Da vi var små var 100 meter nesten ufattelig dypt. En dykkerklokke minner deg på at havet er dypt. Eller en evighetskalender. Evigheten liksom. Det ekspanderer tankene. Jeg har jo en klokke som går ned til 1220 meter, men jeg skal aldri ned på 1220 meter. Men en klokke som tåler en slik dybde må være ekstremt solid. Så når jeg våkner til en  mandagsmorgen som føles som skikkelig dypt vann gir den litt sikkerhet. Klokka får en psykologisk effekt, det går bra, jeg har en klokke som har heliumsventil, så jeg tåler ganske dype mandagsdykk.

 

Var det bare derfor du endte opp med en Rolex Sea­Dweller?

– Det er en lengre og litt rar historie, men jeg skal prøve å gjøre den kort. Det var en venn av meg som sa at jeg ikke bare skulle gå og kjøpe klokken, men at det måtte være en anledning. Det var en tanke jeg likte, og anledningen  dukket opp som en konsekvens av en dårlig vane. Hver gang jeg er bakfull så har jeg så dårlig samvittighet fordi jeg ikke får jobba. Da pleier jeg å shoppe. Det er et eller annet med at jeg må føle at jeg gjør noe nyttig – bidrar til samfunnet. Det skal sies at jeg har kjøpt mye ubrukelig, men det mest fatale jeg gjorde var å kjøpe en leilighet. Jeg surra rundt og følte at jeg måtte bidra med noe produktivt og gikk forbi et sted det var visning av nye leiligheter. Så da kjøpte jeg leilighet. Signerte på bindende papirer. Ikke akkurat veloverveid. Dagen etter våknet jeg og skjønte at det jeg hadde gjort er det nærmeste du kan komme den perfekte bondeanger. Der og da var det katastrofe, og jeg kom meg jo ikke ut av det. Jeg er ikke skapt for slike ting, det var så mye bekymring. Likevel da, når jeg etter fire-fem år solgte leiligheten hadde den heldigvis steget i verdi. Det ble øyeblikket som gjorde at jeg gikk til Urmaker Bjerke og kjøpte klokka. Ikke for å feire at jeg hadde tjent litt penger, men mer som en påminnelse om at «det der var siste gang du gjør noe så teit». Jeg kan være uredd i de fleste prosjekter, men når det kommer til sånne ting som handler om penger og økonomi er jeg  ekstremt pinglete. Redd for kemner og fut. Så min Rolex er en påminnelse om at det gikk bra denne gangen, men at jeg ikke får en sånn  sjanse til. Klokka har derfor to verdifulle tilleggs funksjoner, å minne meg på alle bekymringene jeg hadde med leiligheten og at jeg ikke skal kjøpe ting når jeg har en dårlig dag.

 

Du har kanskje en annen drømmeklokke hvis du likevel skulle ende opp med å kjøpe noe skikkelig dumt igjen?

– Nei, det er bare denne klokka for meg. Først hadde jeg lyst på Rolex Deepsea. Den er helt rå, men den krever sin mann! Jeg tenkte vel at jeg kanskje ikke var så mye mann, tross alt. Så jeg er fornøyd med den jeg har. Eller forresten, jeg hadde ikke sagt nei takk til en Patek Philippe, helst maken til den Putin sprader rundt med.

 

Du tenker på den til 1 million dollar, og som du må få en invitasjon for å kunne kjøpe?

– Det er såpass. Ja, men jeg hadde tatt den. Det hadde vært gøy da, men jeg ville samtidig fått en enorm bekymring. Når du har noe som er verdifullt blir du redd for å miste det. Sånn har jeg det med alle ting i livet som er verdifulle for meg. Jeg blir ofte så redd for å miste ting at jeg ikke helt klarer å glede meg over at jeg har dem. I min verden er en Rolex Sea-Dweller mer enn dyr nok, og er helt på grensen til å bli en bekymring. Jeg kommer fra en privilegert arbeiderklasse, som moren min pleier å si, og vi har til béarnaise innimellom, men hvis jeg sa hva klokka kostet til moren min ville det blitt trøbbel. Da ville summen blitt trukket fra arveoppgjøret og fordelt mellom mine søstre.

 

ODDA MÅ MOTVILLIG INNRØMME at han er litt jålete, og at de tingene han har må være av skikkelig kvalitet. – Litt pompøst og filosofisk kanskje, men skikkelig håndverk gir meg en god følelse. Jeg liker motorsykler og mekaniske klokker, og hvis det er skikkelig kan det repareres. Tenk deg når du var liten, altså før du skjønte at ting kunne fikses, hvis sykkelen gikk i stykker så falt verden i grus. Noe av det som er fint med å bli voksen, er at du endelig skjønner at det meste kan repareres hvis du virkelig vil det. Så det er greit å være jålete hvis det handler om kvalitet, men jeg har egentlig en utrolig kjedelig stil. Jeg har to blå og to svarte gensere, bare

svarte og hvite t-skjorter. Jeg liker å ha én ting, én skinn jakke og én frakk da slipper jeg å tenke, så jeg er egentlig bare sykt systematisert. Min Sea-Dweller er perfekt i mitt system, den passer til alt. Hvis det er èn ting som er negativt med klokka er det at jeg må stille datoen, men i dag er det den syvende, ikke sant? – Ellevte. – Haha, der kan du se. Jeg sørger også for at den alltid går fem minutter for fort. Det er smart, sier Odda og kakker med overbevisning på hodet med pekefingeren.

Odd Magnus Williamson mener at Rolex Sea-Dweller er ganske nær en perfekt klokke. Passer like godt til smoking som til skinnjakke, og den ser akkurat passe tøff ut. Odda sverger til modellen i stål med svart urskive og uten cyclop-øye over datoen