The Speedmaster

Oppdatert
17. november 2025
Salum Ageze Kashafali er opptatt av hundredelene som skiller de raskeste fra de raske på friidrettsbanen, men han har også et forhold til tid som handler om følelser og ikke ørsmå marginer og detaljer. Også elsker han klokker.
Tekst: John Rørdam | Foto: Paul Laukli
Salum er født i Kongo, men han og familien flyktet fra et land som var preget av krig, konflikter og uro. Salum kom til Bergen og Norge som tiåring i 2003, og det var lenge før han både oppdaget talentet sitt og mistet synet.
Det er ingenting som tyder på at Salum kun har to prosent syn der han kommer slentrende i sollyset utenfor Bislett Stadion.
– Nei, jeg tror det er en annen tittel jeg også faktisk hadde fortjent – verdensmester i å skjule at jeg ikke ser. På steder jeg er kjent er det ikke så mange som ville tenke at jeg ikke ser. Jeg må alltid velge den veien jeg kjenner selv om det er en omvei. Det var sånne ting jeg måtte venne meg til i starten.
– Jeg tror at samfunnet er med på å bygge begrensninger i forhold til hva vi tror er mulig, og jeg er sikker på at mange har større kapasitet enn de tror. Jeg tror også at det er en styrke i å være takknemlig for det talentet du har fått. Et talent er som en gave, og jeg tror alle har noe de kan være flinke i. Det kan være at du er god i idrett, på skolen eller i jobben din.
Salum mistet synet da han var 22, og det skjedde bokstavelig talt over natten. Han ramlet ut av sengen, og helt ute av stand til å orientere seg måtte han krype over til naboen som ringte sykehuset.
– Det er klart det var et sjokk, men heldigvis er hjernen en muskel du kan trene. Da synet mitt forsvant ble jeg negativ til alt, og tenkte at jeg ikke kom til å klare å fullføre utdanningen min. Jeg kom aldri til å bli så god som jeg kunne blitt. Jeg var så deprimert at jeg hadde lyst til å dø, men så går det litt tid og hjernen finner ut av ting. Da ble det litt slik at det jeg ikke ser, det «ser» hjernen min. Det er en omstilling og du må jobbe med det. Jeg tenker nå at det å miste synet både har styrket og formet meg.
Idrettskarrieren din har det heldigvis gått bra med, du hadde funnet ut at du var rask før du mistet synet?
– I begynnelsen trodde jeg bare at jeg var rask til fotballspiller å være, men så tok jeg en løpetest, og resultatet overrasket både testerne og meg. Det var den raskeste målingen de noensinne hadde gjort, og da begynte treneren min å pushe litt på for at jeg kanskje skulle teste meg på friidrettsbanen. Han sponset meg med en femhundrelapp og jeg tok litt av sparepengene mine og så dro jeg på Løplabbet for å kjøpe sko. Uka etter vant jeg kretsmesterskapet, og da tenkte jeg: «Jøss, er det så enkelt?». Jeg hadde aldri tenkt at jeg var en sprinter, men jeg skjønte jo at dette var noe som passet bra for meg.
Det er kanskje naturlig for en idrettsutøver som får innsatsen målt i tid å være litt opphengt i klokker?
– Tid er for mange noe mekanisk, men for meg er tid mer spirituelt og abstrakt. Jeg måler for eksempel helst tiden i øyeblikk. Da jeg vokste opp forholdt jeg meg til tid som noe mer flytende. Et eksempel er hvis du sitter og snakker med bestefaren din så går du ikke fra den samtalen for å rekke noe annet. Der jeg kommer fra er det en kultur som lar seg styre mindre av tiden. Da jeg kom til Norge var alt styrt etter tid. Jeg har beholdt noe av det afrikanske, men også skjønt at jeg kan fungere med det norske.
Virkelig bitt av klokkebasillen ble Salum først da han kjøpte sin første skikkelige klokke.
– Min første ordentlige klokke var en Mont Blanc som jeg kjøpte da jeg var 19 eller 20 år. Åh, jeg husker godt hvor stolt jeg var, men også at jeg allerede da tenkte på å kjøpe en enda finere klokke en gang i fremtiden. Da jeg mistet synet var det mange ting som forsvant, lappen blant annet. Jeg trengte ikke akkurat bruke mye penger på bil, og det førte nok til at kjærligheten til klokker vokste. Det er jo sånn at jeg ikke ser klokkene så godt, men jeg bruker de for å vise hvor viktig tid er for meg. Det hender at folk synes det er litt rart at jeg spør hva klokken er når jeg går rundt med en fin klokke på armen. Har ikke du en klokke på armen? Det er jo litt rart, sier Salum og ler godt av forvirringen det skaper. Klokken jeg har på meg blir mer en del av at jeg skal føle meg bra. Det er rart å innrømme det, men det gjør noe med selvtilliten min.
Det er nok en viktig funksjon for mange, den følelsen klokken gir deg. At klokken signaliserer noe som andre kan anerkjenne.
– Ja, men det er ikke så viktig at andre vet det. Jeg liker nok best klokker som ikke er de mest kjente, og gjerne en klokke som er skikkelig fet uten at alle skjønner hvor fet den er. Nå høres det ut som jeg har klikka helt, og bruker alt for mye tid og penger på klokker – sånn er det ikke. Etter at jeg har hjulpet familien min i Afrika, eller nå som jeg har fått bygget ferdig en barneskole i Goma, kan jeg unne meg en klokke. Det kommer først når den veldedige organisasjonen jeg jobber sammen med har fått midler og bidrag fra meg. Det blir som en belønning hvis sesongen har vært bra.
Hva hadde du valgt om du ble sluppet løs hos Urmaker Bjerke og kunne velge deg akkurat den belønningen du ville?
– Fascinasjonen min er noe som oppstår når det er en klokke som treffer meg, det er akkurat som å skru på en emosjonell bryter. Det er vanskelig å forklare, og det er litt som å treffe en jente du liker, ikke sant? Det bare er der uten at du kan si nøyaktig hva det er. Når jeg kikker på klokker så har jeg sjelden noe forhold til verdien. Jeg bare vet hva jeg liker, og jeg har en teori om at hvis jeg hadde visst hva klokken kostet først hadde det lagt en demper på forelskelsen.
– Inne hos Bjerke hadde jeg nok beveget meg bort til OMEGA. Den dagen jeg får en OMEGA, tror jeg ikke jeg trenger å kjøpe flere klokker. De er i en klasse for seg.
Å være en toppidrettsutøver gir deg muligheten til å ha mye frihet, men det er vel også strenge tidsplaner og rutiner for det meste som styrer hverdagene?
– Det er igjen en stor fordel jeg har fra de to forskjellige kulturene. Jeg tror det hjelper meg å være fokusert når jeg skal gjøre jobben, og avslappet når jeg ikke trenger å følge så nøye med på tiden. Da er det hakuna matata. Hvis du skal rekke alt kommer du til å dø tidlig, gliser Salum før han snører på seg skoene og løper videre.








