Fargedesigneren, forfatteren og gründeren Dagny Thurmann- Moe åpner døra og tar imot oss på hjemmekontoret. Det er verken stramt eller designet, men ligner mest av alt på slik de fleste har det, heldigvis.

Tekst: John Rørdam
Foto: Einar Aslaksen/ Pudder Agency

HJEMMET TIL NORGES mest kjente forkjemper for farger er kanskje ikke helt slik du hadde sett for deg. Det er ikke et voldsomt inntrykk som møter deg. Fargene gir en følelse som er harmonisk, behagelig og dempet. Veggene er i en støvete lys rosaaktig terrakottafarge, grønne planter er det over alt og i møbler går dype rødfarger igjen. På bordet, mellom et par oppslåtte Mac’er ligger det barnetegninger. En av dem er en sort strektegning, og ved siden av figuren på arket står det FARGELEGG med store bokstaver.

Det er lett å mistenke at det er fargedesigneren som har skrevet en ordre til et av de to barna sine, men det er ikke slik det fungerer. Dagny Thurmann Moe har en kampsak, men den skal utkjempes ved hjelp av inspirasjon og kunnskap om hva farger gjør med oss.

Du er ikke bare en gründer, du har på mange måter etablert en rolle som ikke fantes, men før det hadde du jobb i IT-bransjen. Hvordan skjedde overgangen mellom IT-bransjen og jobben du har i dag?
– Jeg jobbet som country manager for et forretningsområde i et out- og insourcingfirma og hadde personalansvar for opptil femti personer og jobbet mot verdens ledende IT-bedrifter. Jeg elsker konkurranse, og det var en motivasjon i jobben min, men jeg følte alltid at det var noe som manglet. Jeg trengte å bruke livet mitt til noe mer. Jeg var heldig på mange måter da jeg ble gravid. I mammapermisjonen fikk jeg muligheten til å stoppe opp og tenke, og hadde plutselig masse tid til å finne meg selv. Tiden jeg hadde til overs brukte jeg til å starte en blogg om det skandinaviske sett i perspektiv med maksimalisme. Jeg var så lei av at det skandinaviske ble beskrevet som noe minimalistisk og dansk når det er så langt unna sannheten.

Bloggen ble et vendepunkt i livet ditt?
– Bloggen hadde til slutt lesere fra over hundre land, og førte til at jeg ble headhuntet som kreativ leder for Fargerike. Der jobbet jeg med å posisjonere bedriften og merkevaren, skape nye fargekart, profil og en ny måte å tenke på rundt farger. Etter hvert ble tiden moden for å starte mitt eget fargestudio. Nå gir jeg råd og utarbeider fargestrategier og paletter til alt fra offentlige institusjoner, bedrifter, private og arkitekter som vil bruke farger på en bevisst og målrettet måte. Jeg tror vi er på vei vekk fra det generiske, og jeg tror at vi ønsker å ha noe som er mer personlig. At vi ikke lenger ønsker å bo i hjem som ser ut som bilder fra den samme katalogen. Heldigvis tror jeg ikke det er en trend, men mer en motreaksjon på at alt skal være likt. På mange måter er vi mennesker like, men ikke så like som verden har lurt oss til å tro.

Var det en brå oppvåkning til en fargerik verden?
– Jeg har hatt en livslang lidenskap for farger som begynte da jeg var barn, akkurat som det er for de fleste av oss, men for meg tok det aldri slutt. Jeg begynte allerede i midten av tenårene å lese faglitteratur, forskning og studier om farger. Det rådet jeg fikk fra mine foreldre var nok en liten brems. De mente at det var realfag som gjaldt, og at sivilingeniør eller revisor var det helt ypperste, men disse yrkesvalgene fristet meg lite. Jeg begynte å studere arbeids livspedagogikk, sosiologi og informatikk uten å være særlig lykkelig. Det er sikkert grunnen til at jeg aldri klarte å bli ferdig, men interessen for fargene holdt seg. Det tok litt tid før jeg fant en rolle og forsto hvordan jeg kunne realisere interessen min som et levebrød.

ARNE NÆSS SA en gang da han fikk spørsmålet hvorfor han begynte å klatre: «Det var ikke jeg som begynte å klatre, det var dere som sluttet.»

Har du noen tanker om hvorfor og når vi mister den barnlige sansen for farger?
– Jeg pleier også å si det. Når sluttet du å like farger? Det er bare å se på barna, de har en ekstremt tydelig og intuitiv forståelse av hvordan de blir påvirket av farger, og ikke minst et behov for å omgi seg med farger. Det er noe som blir borte etter at verden rundt oss og samfunnet forteller oss at det ikke er riktig. Velg det fargeløse er som regel rådet, bruk farger bare på detaljer. Det er basert på en usannhet om at vi blir lei av farger. Det er en myte som har bygget seg opp over lang tid, men all forskning tyder på det motsatte. Farger er positivt for oss, også etter at vi blir voksne. Heldigvis er det en endring på gang og farger er i ferd med å få en større betydning i både arkitektur og mote.

Det er interessant at du styrer unna subjektiv synsing. Begrunner du alltid dine betraktninger med fargelære, psykologiske- og historiske perspektiver?
– Jeg har alltid vært opptatt av at farger skal ha og har en funksjon. Det er noe som har forsvunnet mer og mer, nå virker det som om vi tenker at alt skal være generisk og praktisk. Det skremmende er at kunnskapen om dette i samfunnet nærmest har blitt borte. Byplanleggere, arkitekter, malermestre hadde en inngående kompetanse om hvordan de skulle jobbe med farger og historisk sett var dette noe som var en selvfølge å kunne. Slik er det dessverre ikke i dag.

Farger kler farger, så spesielt komplisert er det ikke.

Et liv uten farger er grått og kjedelig.

Det er spesielt den grønne urskiven av malakitt som gjør Rolex Datejust til en favoritt. Dagny Thurmann-Moe mener at fargen passer til alt og at den fascinerende steinen gir klokken en personlighet og hver enkelt urskive et unikt uttrykk.

BARCODE-EKSEMPELET i boken din, «Farger til folket!», er et tankevekkende eksperiment. Når vi ser Barcode så tenker vi intuitivt at hvert bygg har et særpreg, men når vi skal forklare hvilket bygg som tilhører de enkelte selskapene er mange av oss sjanseløse.

Kan du forklare hvorfor farger i et byrom er så viktig?
– Moderne byggeprosjekter er ofte monotone og like, helt uavhengig om det er boliger eller andre store bygninger. Det er ikke lenger slik at vi kan si at vi bor i det gule huset, nå må vi si at vi bor i det grå huset som ligger sammen med de andre grå husene. Det er ikke bare kjedelig, det
gjør det også vanskelig å orientere seg. Barcode-eksperimentet handler egentlig om å få folk til å reflektere over hvordan Bjørvika ville vært med farger, til forskjell fra den grå-hvite varianten. Det er en enkel test. Ville det påvirket deg? Det vanligste spørsmålet jeg får når jeg viser de bildene er: Hvorfor gjorde de det ikke slik? Det handler ikke om å gjøre det mindre moderne eller gi det et annet formspråk. Det jeg gjorde var å ta farger som eksisterer på eldre bygninger i Oslo i dag. Jeg tror at det ville beriket byen på en helt annen måte.

Du har snakket om forgråingen av Norge. Blir vi kjedelige og grå med kjedelige og grå omgivelser?
– Det sier seg selv. Hvilke assosiasjoner har vi til grått? Det bruker vi når vi skal beskrive noe som er litt kjipt eller kjedelig. Hvis vi derimot skal beskrive en positiv person sier vi gjerne at han er en fargerik fyr, eller hun er en fargeklatt. Hvis du er sort er du trist eller slem. Det er ingen som vil ha en sort sjel. Jeg gjennomførte i samarbeid med Norstat en stor undersøkelse hvor vi forsøkte å finne ut hva nordmenn assosierte med forskjellige farger. Det var slående at vi alle hadde de samme assosiasjonene. Grått var ensomhet og sorg, men samtidig drømmer vi om å male stua i den fargen. Det er en logisk brist. Vi vet hva fargen betyr, men likevel har vi blitt påvirket til at det skal være sånn. Du drømmer altså om å male stua i en farge som gjør deg deprimert. Det er også en misoppfatning
at vi blir lei av farger, det du blir raskest lei av er grått. Det så vi da jeg jobbet i Fargerike, de som malte veggene grå endret dem i løpet av tre til fem år, mens gjennomsnittet er at vi pusser opp hvert attende år. Det er en ganske dramatisk forskjell.

VI NORDMENN elsker naturen. Fjellet, skogen og sjøen. Vi elsker makrellskyer, grønne breelver og solnedganger som farger himmelen rød og rosa. Ofte ender vi likevel opp med å tenke på gråstein.

Er det et poeng å etterligne naturen?
– Ja, naturen er et fint sted å la seg inspirere. Problemet er kanskje at arkitektene har blitt trent til å jobbe med nordiske ubehandlede materialer. Det er riktig at de har lite farge i seg, eller, enkelte har jo mye pigmenter, men er likevel kalde. På en eller annen måte har vi endt opp med et fattigslig uttrykk, og det er et valg å skape omgivelser som minner om evig regnvær og triste gråværsdager. Vi har glemt å tenke på hvordan vi føler det når skyene bryter opp og vi ser den blå himmelen, eller de første solstrålene i ansiktet. At det grønne blir grønnere, at den hvite snøen ikke er hvit lenger. Det er jo da vi blir litt euforiske.

Er vi flinke nok til å tenke på estetikk som en kvalitet som også har en verdi?
– Vi har glemt å kjenne etter hvordan vi blir påvirket av omgivelsene. Det grå ser elegant ut på bilder, men det betyr ikke at det er bra for oss. Jeg hørte en forsker som mente at vi skaper omgivelser for oss selv som mest av alt minner om hvordan dyr hadde det i dyrehager på femtitallet. Det har en dårlig effekt på oss.

På armen har Dagny en  Rolex Datejust med urskive av grønn malakitt.